Smuglerdemonen

Svinesund (Dagbladet): I det gamle språket som for lengst er gått ut av bruk, fins ord om «den onde lyst i hjertet». De er slett ikke så uefne, de ordene, for når landet en dag før jul får et statsbudsjett, frykter jeg at enda en av mine onde lyster og tilbøyeligheter er vekket til live, tilskyndet av selveste regjeringen: smuglerdemonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men midt i alle de onde lyster har jeg kjent en stille glede over at det i alle fall har vært en demon som jeg har hatt noenlunde kontroll over: smuglerdemonen. Jeg har passert grenser over hele verden, og svært ofte den spesielle som går mellom Norge og verden. Smuglerdemonen har snorksovet, den har aldri voldt meg bry. Men nå? - Nå har også den begynt å røre på seg, ja, den fikk meg til å protestere foran TV-apparatet da statsråd Magnhild Meltveit Kleppa i sitt forsvar for avgiftsnivået begynte å snakke om folks holdninger og rettsbevissthet. Har det slått deg, Kleppa, at en høy grad av rettsbevissthet kan gi seg utslag i ulydighet? Når politikere bruker ord som «folks holdninger», lyder det som et sesam, mens det i realiteten er et munnsvær som stadig oftere høres fra alle samfunnstopper.

  • Det er pipa og den lille tobakkspakka mi jeg er bekymret for. I Danmark koster en pakke Mac Baren 29 kroner og når Kleppa & co. er ferdig med sitt budsjett, tipper jeg at prisen i Norge vil ligge på omkring 100 kroner, i dag er den på 90 kroner. Om jeg tok den økonomiske synsvinkelen, vil jeg snart være i stand til å lage et regnestykke som viser at det vil bli billigere å fly til København for å kjøpe lovlig kvote enn å handle her. Men denne artikkelens poeng ligger i overraskelsen over en demons begynnende virke.
  • Det har nemlig ikke manglet motkrefter. Jeg har aldri villet være blant dem som klaget over skatter og avgifter, den eneste grunnen til å blande seg inn i den debatten er fordelingen; den som ser seg omkring kan ikke unngå å se at byrdene er skjevt fordelt til de rikes beste og at den offentlige fattigdommen mer og mer rammer de svakeste. Dernest har jeg betraktet meg selv som en opplyst piperøyker, det vil si at jeg ikke har funnet god nok grunn til å gi helseprofetene motstand. Jeg har akseptert det samfunnsøkonomiske regnskapet som slår fast at når totalkonsumet av både alkohol og tobakk øker, så øker også antall skader og sykdomstilfeller. Prisen på varene kan her være viktig.
  • Men det går en grense der de gode bestrebelser på å lage hindre for et onde i realiteten slipper løs enda større onder, i stedet for å styrke folks rettsbevissthet, undergraves den av en politikk folk ikke bryr seg om. Det er noe undertrykkende ved en politikk som skal presse fram sunnhet og god moral ved hjelp av priser, for hvem rammer den? Neppe de rike. De kan holde ut med atskillig høyere priser, verre er det med dem som lite har. Heller enn å slutte, forsøkes andre veier, mens den onde lyst hvisker taktfast, som fra mitt eget hjerte; en pakke ekstra over grensen gjør da ingen ting. Smuglerdemonen har begynt sin virksomhet, tilskyndet av en offentlig politikk. I tillegg til sine økonomiske vanskeligheter kan derfor mange motvillig bli kriminalisert.
  • Selv om jeg her står i fare for å dra en slutning fra det meget spesielle, min lille pakke tobakk, til det generelle, tør jeg påstå at vi er tett på den grensa der den enkeltes juridiske og moralske ansvar for å holde seg til loven, blir utfordret - ikke av ens egne holdninger, men av en offentlig politikk, representert ved Kleppa og regjeringen.
  • Derfor bør politikerne lytte til både avholdsfolket og Vinmonopolets administrerende direktør, som mener at prisene kan senkes en smule; i mitt tilfelle er det ikke mer som skal til før smuglerdemonen igjen går i hi og før helseprofetene igjen blir uten konkurranse i sin hamring mot min dårlige samvittighet. De har faktisk større sjanser til å lykkes da.