Smykketyvene

Regjeringen vil forske på hvorfor toppledere tjener så godt. God bordskikk er en av grunnene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HYDROSJEF EIVIND REITEN deltar ikke i leteaksjonen etter det statlige smykkeskrinet. Han er i stedet opptatt med å smykke seg med tittelen lønnsvinner. For med 9,6 millioner kroner i inntekt i fjor, har Reiten mer enn doblet lønna forgjengeren Egil Myklebust hevet i 2000. Nå vil regjeringen ha svar på hvorfor toppledere, særlig de statlige, tjener så godt. De har satt i gang et forskningsprosjekt som skal gi svaret. -  Å fastsette lederlønninger handler ikke om å lene seg tilbake med en sigar, kunne styreleder i Schibsted, Ole Jacob Sunde avsløre tidligere i år. -  Det er ikke bare fastlønn, men også bonusordninger, etterlønn, opsjoner, frynsegoder og mye annet, sa Sunde da han forklarte Aftenposten hvorfor han selv måtte få 50 000 kroner for å lede selskapets «kompensasjonskomité». Den regnet seg fram til at konsernsjef Kjell Aamot burde tjene 3,6 millioner kroner.

«DE 200» var årets snakkis i Frankrike i 1987. Den boka bør havne på litteraturlista til regjeringens utredning. Her vises det hvordan Frankrikes største selskaper styres av en liten elite, som alle har en ting til felles: De kjenner hverandre ganske godt. I Norge hadde en tilsvarende folketelling kunnet stoppe på rundt en tidel, men den hadde utvilsomt hatt plass til både Eivind Reiten, og Egil Myklebust. Myklebust er nå på jakt etter ny toppsjef til SAS-konsernet og uttrykker sin jaktfilosofi slik: «Vi skal ha den aller beste kandidaten.» Og for å få den aller beste kandidaten, må man naturligvis betale godt, nærmere bestemt over gjennomsnittet.

HELT OK, ELLER LITT UNDER under gjennomsittet. Slike toppledere vil ingen ha. Alle skal, som Myklebust, ha «de beste». Men alle toppledere leverer naturligvis ikke resultater over gjennomsnittet, noen ligger faktisk ganske langt under. Men likevel lønnes alle over gjennomsnittet. Noe annet ville jo være en innrømmelse av at firmaet har en udugelig sjef. Dermed blir det dyrere og dyrere, selv om sjefene ikke blir noe bedre av den grunn. For her må alle holde følge med alle. I en selvforsterkende spiral, stiger lønnsgjennomsnittet hos toppene som en løpsk heliumballong. En ballong noen må ha glippet taket i da de ble klappet litt for hardt på ryggen av kompisene sine i styrerommet. Schibsteds «kompensasjonskomité» vet godt hva andre toppledere tjener. I komiteen sitter jo blant andre Hydro-direktør Alexandra Bech Gjørv. Grete Faremo er på vei ut av det samme styret og videre til større oppgaver, blant annet i Statoil. Der har hun sørget for at lønna til konsernsjef Helge Lund er økt til litt over gjennomsnittet. (5,1 millioner kroner.)De norske næringslivstoppene er ikke flere enn at de kan dra på bursdagsfest til Christen Sveeas i Russland. Da passer det godt å minne om den amerikanske investoren Warren Buffets ord. Når lønnskomiteen kommer med sine nye forslag, til en ny lønnsøkning, alltid godt understøttet av dyre konsulenter, så har ikke styret noe valg, mener Buffet: «Å si nei, vil være like uhøflig som å rape ved middagsbordet.» Og i hyggelig lag smaker det jo, som Ole Jacob Sunde sikkert vet, med en sigar etter maten.