Snart er det fullt på Grønmo

Det begynner å bli fullt på Nord-Europas største fyllplass, Grønmo utenfor Oslo. Siden 1969 er det plassert fem millioner tonn avfall her. Det er snart ikke plass til mer. I løpet av få år må byen se seg om etter nye områder som kan skjule velferdens spor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Formann Cato Sælid og Jan-Erik Olsen, som kjører kompaktoren - «Knuser'n», viser oss rundt på en moderne søppelplass. Det kommer inn 120 000 tonn søppel fra industrien, 50 000 tonn slagg og 100 000 tonn rivningsavfall i året. Da Cato Sælid kom til plassen i 1994 kom det inn 30 000 tonn søppel. Mengdene vokser altså, kraftig.

- Vi kan se om det er gode eller dårlige tider, forteller de. - Både på mengden og på det som kastes. I gode tider kommer det mer inn, og folk er ikke så nøye med hva de vil bli kvitt.

På den annen side: Mer og mer gjenvinnes. En god del av slagget blir til jern, mens rivningsavfallet blir til singel og grus. Vi er også blitt flinkere til å sortere.

Det ser ryddig og pent ut på Grønmo. Vi blir nesten litt skuffet, hadde håpet å få se dynger av søppel. Å kunne ta selve bildet av overflod. Men så tenkte vi: Et rikt land gjenvinner sitt avfall til nye produkter; skjuler fråtsingen for å kunne fråtse igjen og på nytt?

Knallgass

I Riksmålsordboka står det at ordet fråtse er beslektet med det tyske ordet fressen, som betyr å ete. At det å fråtse har vært knyttet til mat, sier noe om tidligere tiders knapphet, sult og hungersnød. (En knapphet som store deler av verden fortsatt lider under!) Det å fråtse var en fattigmanns drøm. Da kølkjøreren Tøllef i Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt» la seg til å sove, dødstrøtt etter å kjørt presten Sigismund til Bergstaden, drømmer han straks: «Han skuttet sig i drømme. Han drømte at han åt og åt og aldri blev mett.»

Og motsatt: Romerske etegilder er vidt kjent. Dette er feilaktig blitt framstilt som det typiske bilde for oldtidas romerske bord, men vi finner likevel mange skildringer av overdådige måltider der det var tillatt å slippe ut «knallgasser», å rape, eller å knipse med fingeren til en slave, som så kom med en flaske slik at husets herre kunne få tømt seg.

Snikende synd

Akkurat som livsleden er det noe snikende over hvordan fråtsingen lurer seg inn i oss og får oss til å akseptere den.

Hvordan kan vi legge merke til den i dagens overflodssamfunn?

Den katolske presten Jesper Fich sier at synd er noe som man glir uti hvis man ikke er påpasselig.

Og jo lengre man glir inn i synden, desto færre blir mulighetene for å handle annerledes. Man blir ufri.

I dette kan det ligge både en iakttakelse av en samfunnsutvikling og av hvordan vi hver for oss kan bli avhengig; alkoholens tiltakende grep kan for eksempel skje over lang tid.

- Noen begynner å drikke for å få i gang dagdrømmene og for å overkomme mismot. Men man leker med ilden når det kobles på den måten, for plutselig er man der at man er avhengig, sier psykologer til Information.

- Misbruket er først en kjensgjerning når man ikke lenger kan overveie fordeler og ulemper mot hverandre og i stedet må følge sin avhengighet uansett konsekvenser. Og det kan like gjerne være det å arbeide for mye, som å drikke for mye.

Overdådig strømforbruk

Kan vi så overføre dette til samfunnet? Utvilsomt, vi hører jo daglig om hvordan vi forbruker nær sagt alt på en måte som holder andre i andre deler av verden nede. Ta vårt strømforbruk; det synes å være så innlært overdådig at vi knapt forstår det når utlendinger kommer på besøk og reagerer. Om vi ikke kan kaste stein på noen enkelt av oss, må vi være enige om at vi som samfunn fråtser på en måte som overgår alle tidligere tider og at det romerske etegildet i sitt forbuk av Romerrikets goder blir som intet å regne mot vårt forbruk av verdens goder.

Er vi blitt så avhengige av alt vi omgir oss med og alt vi forbruker at vi ikke lenger ser, eller vil se?

Snart er det fullt på Grønmo.

OVERFLOD:</B> Hvert år blir søppelhaugen større. Snart er Grønmo full.