Snart har vi en hovedstad med kommuneautoriserte gatesangere

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GÖTEBORG HAR vedtatt et forbud mot gatemusikk i sentrale deler av byen mellom klokka 11 og 17, og debatten er for lengst i gang om dette er et forbud vi kan kose oss med også her til lands. Problemstillingen er ganske enkel: Noen gatemusikanter er bedre enn andre. Noen er riktig flinke, kanskje så gode at de kan leve av det. Noen kan klimpre litt på gitaren så de får skrapt sammen noen hundrelapper til en halvliter på en god dag. Andre er så ordinære at de ganske snart vil måtte finne seg noe annet å gjøre, mens atter andre ikke engang klarer å holde ei fløyte. Kall dem gjerne tiggere, det er ikke poenget her. Spørsmålet er om de bør få prøve seg.

«DETTE MINNER OM Tyskland på 1930-tallet», utbrøt Håkan Hellstrøm, en av Göteborgs største gaver til musikken, da forbudet var en realitet. Som han antydende sang da han slo gjennom for snart 10 år, «ge mig arsenik, byen er full av tanter og tragik», så byr byen på noe for enhver smak. Det er ikke der du skal føle skogens ro. Biler tuter, trikker skrangler, noen syter, noen rangler.

IKKE DESTO MINDRE: For noen er det svenske forbudet en riktig god idé, og i NRKs Ukeslutt lørdag heiv lederen i Oslo FrP, Peter N. Myhre, seg på. Han vil ikke bare ha forbud. Han vil ha byråkrater til å kvalitetssikre de glade musikanter. Snart har vi en hovedstad med kommuneautoriserte gatesangere. Noen av oss trodde at «kultur» og «forbud» var to slike fluer som FrP-ere har våte drømmer om å treffe med ett durabelig smekk. Det er «dobbelt-æsj!», som Donald kaller det. Andre er forledet til å tro at selverklærte liberalister vil la markedet avgjøre visse ting helt på egen hånd: Kan du spille, så kommer det mynter i hatten. Kan du ikke, så får du pante fela.

MEN, NEI, DETTE har plutselig blitt et spørsmål om kvalitet. Noen får åndenød bare ved tanken på at partiet som kulturpynter seg med Stephen Ackles og Liv Marit Wedvik, vil drive kvalitetssortering av lyd, men her har Peter N. Myhre de skrekkeligste erfaringer å slå i bordet med. Han beklager seg over en redselsfull saksofonist som i 10 år har forurenset lydbildet ved Oslo rådhus med en stadig like forferdelig framførelse av «Amazing Grace», aldri noe annet og aldri noe bedre.

ARVE TELLEFSEN KLARTE ikke å stanse latteren da NRK ba om kommentar til Myhres forslag. Som den gentleman han er, funderte han bare kort over om Myhre ville velge klassisk audition eller et Idol-konsept for å skille skitt og kanel. Mer av det første enn siste, om jeg tolker Myhre rett. Den tidligere ordfører og mangeårige byråd mener dette er en sak for Kulturetaten, slik at etatsdirektør Gro Balas som sjef for hovedstadens «opplevelsesetat» (ja, den kaller seg faktisk det) kan få vurdere trubadurenes bonitet.

MYHRE ØNSKER EN ordning der potensielle musikanter skal måtte søke kommunen om tillatelse «på samme måte som de som skal dele ut løpesedler for politiske partier», for det er et «visst minstekrav til musikalsk kyndighet», som han sier. Vel, det er bare å konstatere at denne ordningen med søknader ikke har fungert som buffer for de mest latterlige politiske utspill. Det er andre mekanismer som gjelder, heldigvis.