Snekker uten hammer

En tom verktøykasse er fylt med fine ord og gode intensjoner, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Næringsminister Dag Terje Andersen måtte le. Det var noen som samme morgen hadde påstått at regjeringens eneste mål med statlig eierskap er å sørge for at hovedkontoret forblir på norsk jord. Å, nei, de rødgrønne har langt større ambisjoner enn det, mente statsråden da han la fram dokumentet om regjeringens eierpolitikk på Oslo Børs i går. I tillegg til en god avkastning, er børsens desidert største eier veldig opptatt av miljø, av likestilling og integrering, etikk og korrupsjon og sånt.

Som eksempel på nye etiske retningslinjer, trakk Andersen fram forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester i utlandet for ansatte i statlige bedrifter. Statsråden ville derimot ikke definere seksuelle tjenester. I Statoil sier de nei til horehus, men ja til strippeshow. I LO – som riktignok ikke er statseid, men står statsråden nær – sier man nei til begge deler. – Hvis du er opptatt av å finne hvor grensen går, har du et problem, sa Andersen litt bryskt til Dagens Næringslivs reporter som plaget ham med nærgående spørsmål.

Problemet er at det ikke bare er i spørsmål om sex regjeringens eierskapspolitikk gir velmenende, men vage svar. Forskjellen mellom denne regjeringen og den forriges verktøykasse er først og fremst mange fine ord. Det har de rødgrønne til felles med store deler av det private næringsliv. Det er vel knapt noen moderne bedrift som ikke er opptatt av miljø, likestilling, korrupsjon etc. Det er bare å slå opp i årsrapporter og møte opp på generalforsamlinger, så får man festtaler til forveksling lik det regjeringen nå slår seg på brystet med. Men i motsetning til konsernsjefer som Helge Lund og Eivind Reiten, har statsråden liten mulighet til å sørge for at festtalene etterleves i praksis. Han kan først evaluere om målene er nådd i ettertid. Er han misfornøyd kan han kanskje bytte ut et og annet styremedlem, men det er ikke særlig til ris bak speilet, slik det fremstilles som. Det er bare noen uker siden styret i Hydro solgte petrokjemivirksomheten Hydro Polymers stikk i strid med næringsministerens kraftige signaler. Så får vi se om styreleder Jan Reinås fjernes til høsten som straff, slik enkelte Ap-politikere har bedt om, men om han blir byttet ut, vil det samme garantert skje igjen uten at den statlige eieren kan gjøre annet enn å toe sine hender og gi de ansvarlige et rapp over fingrene. Nås ikke mål om likestilling og integrering, vil det neppe resultere i et rapp en gang.

Vi befinner oss i en situasjon hvor staten har mye kapital, sa næringsministeren. Det er en situasjon verken Edmund Burke, Adam Smith eller John Maynard Keynes kunne forutse da de laget sine økonomiske teorier. Men hvem som eier kapitalen gjør liten forskjell for kravet til avkastning. Enten selskaper er heleide eller delprivatiserte vil staten som eier kreve «en sunn og positiv» avkastning. Dag Terje Andersen vil aldri si høy avkastning, selv om han gjerne skryter av at statsselskapene bidro med 29 milliarder kroner i utbytte til statskassa i fjor, men en sunn og positiv avkastning er verken mer eller mindre enn hva de fleste private industrieiere krever. Spørsmålet er om staten som eier vil kjempe for sine andre ambisjoner – når det gjelder forskning og utvikling, miljø, etikk osv. – på bekostning av en høyere avkastning. Man kunne jo anta at det ville være en vesensforskjell på en privat og en statlig eier, at den siste ville ta sitt samfunnsansvar mer alvorlig og ville være villig til å betale prisen for det. Men her ble statsråden igjen noe vag i svarene. Han nøyde seg med å forsikre at staten som eier hadde større ambisjoner enn maksimal avkastning. Ja, det bør man kunne ta for gitt av enhver eier.

Mange av selskapene staten har eierinteresser i er blitt store internasjonalt. Mens staten framhever miljøhensyn som et ufravikelig krav til sine norske bedrifter, viser kravet seg å være relativt når bedriftene krysser grensen. Man skal i hvert fall holde seg innenfor de lover og regler som gjelder i landet man opererer i, understreket næringsministeren. De fleste bedrifter bør vel ha som mål å unngå å bryte loven, men skulle ikke statlig eierskap bety en høyere standard, en norsk standard? Nei, hva er så vitsen med å flytte ut? Det skjer blant annet fordi det er billigere og mindre restriktivt i andre land. Det må staten som eier også erkjenne.

Langsiktig og stabilt eierskap er statens fremste garanti. Det er helt uaktuelt å delprivatisere Statkraft siden selskapet forvalter viktige naturressurser, forsikrer Andersen. Det samme kunne sies om Statoil, som den forrige Stoltenberg-regjeringen likevel delprivatiserte, et politisk vedtak som åpnet for fusjonen med Hydro og dermed endelig skrinla det en gang så hellige målet om tre oljemiljøer.

Et aktivt statlig eierskap skulle være den store forskjellen mellom denne regjeringen og den forrige. Verktøykassa skulle fylles. Men det blir mest med ord. Det er fortsatt politikeren Andersen som er mektigere enn eieren Andersen.