Snill gutt i tøff jobb

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tor-Aksel Busch har fått trøbbel fordi riksadvokatembetet holdt tilbake opplysninger om Bouchikhi-saken for to justisministrer. Busch sier at informasjonen var både tilstrekkelig og påtalemessig presis, men ministrene fikk ikke vite det riksadvokaten visste i 1989. At det var den legendariske Mossad-sjefen Mike Harari som ledet Lillehammer-aksjonen i 1973. Riksadvokaten beklager, men det spørs om det er nok slik Tor Erling Staff og Else Bugge Fougner nå hever røsten.

Sist dreide det seg om angivelig politisk press fra justisministeren. Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad mente påtalemyndigheten ble presset til å stanse etterforskningen i Furre-saken, mens Busch sa han ikke oppfattet det som press. Det ble et juridisk og politisk lurveleven, som endte med at radarparet Busch og Qvigstad skilte lag. Og Busch ble riksadvokat, en jobb Qvigstad hadde siklet etter siden han satt med smekke.

I Treholt-saken var Busch «the bad guy». Der stilte Qvigstad de vennlige spørsmålene og fikk Treholt til å snakke. Så slapp Busch til og fikk ham til å stamme. Det var en nådeløs og effektiv taktikk. Den fjernet også enhver rimelig tvil om skyld, og gjorde to unge statsadvokater til stjerner. Det underlige ved Treholt-saken er likevel hvordan den har preget aktørene i ettertid. Busch slapp på en måte unna. Kanskje fordi han var en slags juniorpartner, kanskje mer fordi han er en praktisk anlagt jurist som tar sakene etter hvert som de kommer og blir ferdig med dem.

Det er den praktiske jusen som har vært hans styrke. Både som politifullmektig og statsadvokat var han så god i retten at de store advokatfirmaene prøvde å få ham over på den andre siden av skranken. Han valgte påtalemyndigheten framfor mammon. Nå, det drypper jo litt på en riksadvokat også, men han hadde i alle fall ikke synlige ambisjoner om å nå helt til topps. Han ble assisterende riksadvokat, men så er han altså så fordømrade godt likt. En sjarmerende og ganske beskjeden Oslo-gutt med sosiale antenner. Og mer politisk teft en strafferettsjurister flest.

Og bare én skikkelig tabbe. Han gikk en gang med på å løslate en av landets største narkotikasmuglere, og ble hetende Løsbusch. Først etter Treholt-saken kunne han fleipe med det selv. Og tittelen har ikke gjort ham pompøs. Ikke verre enn at han må ta et tak på gården til kona Marianne Lund i Askim. Når telefonen ringer kveldstid, hender det at hun må hente riksadvokaten i grisehuset.