Snill, men utenfor?

Halvor Elvik kommenterer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Halvard Lange var norsk utenriksminister i nesten 20 år og ble en av «de tre vise menn» i NATO. Lange la grunnlaget for Norge som «den snilleste gutten i klassen», lydig, dydig og alltid beredt. Bare sjeldne avvik som Einar Gerhardsens tale i Paris i 1957, og Johan Jørgen Holsts rakettfotnote i 1986, har forstyrret bildet. I snart 50 år har alliansen vært vår sikkerhetspolitiske forankring og den arenaen der vi har gjort vår innflytelse gjeldende. Får vi fortsette med det?

Utenriksminister Knut Vollebæk sender sine diplomater Europa rundt for å finne ut hva Storbritannia og Frankrike mener med et nærmere og «autonomt» forsvarssamarbeid i EU. Og om dette vil bety at Norge i framtida kan bli klemt mellom USA og EU i NATO og altså satt utenfor også der vi er innenfor? Statsminister Kjell Magne Bondevik sier at den fransk-britiske avtalen er noe av det som har overrasket ham ved utviklingen i EU. Statsministeren skynder seg å føye til at det er høyst usikkert om det vil komme noe konkret ut av utspillet.
  • Men først tenkte forsvarsminister Dag Fjærvoll høyt at han kanskje vil bevege seg fra et Nei til et Tja hvis det gjør akkurat det. I den heiteste dragkampen om norsk medlemskap tok nemlig EU- og EØS-motstanderen Fjærvoll visse forbehold nettopp i sikkerhetspolitikken. Etter et par dager med et visst oppstuss, presiserte Fjærvoll at han nok ville bli å regne som Nei-mann lenge ennå.
  • I to folkeavstemninger forsikret neisiden at Norges sikkerhetspolitiske stilling også i framtida ville være tatt vare på ved NATO-medlemskapet. I Senterpartiets 1994-program het det: «Senterpartiet vil arbeide for at NATO-medlemskapet fortsatt skal være grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk...» I en kronikk i Aftenposten skrev Anne Enger Lahnstein: «Det er i NATOs råd at alliansens sikkerhetspolitikk endelig utformes. Her er Norge med som fullverdig medlem - med vetorett.»
  • Da Trygve Bratteli i 1972 også begrunnet sitt Ja til EF med at Romatraktaten garanterte at Tyskland og Frankrike ikke på nytt skulle gå til krig mot hverandre, syntes mange unge velgere at han snakket for mye om foreldrenes krig og for lite om den mer aktuelle kalde krigen som ungdommen levde midt i. Mange av ungdommene som ble fredsaktivister, var tilhengere av at Norge skulle være en brubygger i konflikten. De lyttet til venstresiden i Arbeiderpartiet og Ap-utbryterne i Sosialistisk Folkeparti som fremdeles drømte om et nordisk forsvarssamarbeid. I den politiske mytologien het det at Gerhardsen selv hadde foretrukket dette framfor NATO, men at han ble undergravd av Lange og Jens Chr. Hauge som samarbeidet med Haakon Lie.
  • De unge aktivistene så på EF som en del av konfrontasjonen mellom øst og vest der Norge burde strebe etter en meklerrolle. De hevdet at det politiske prosjektet i Europa var en sementering av konflikten som delte Europa, og som nesten uten varsel kunne utløse atomkrigens ragnarokk. Verden hadde stått på kanten av det stupet både i Berlin i 1961 og i farvannet utenfor Cuba i 1962 der amerikanske krigsskip lå blokadevakt. Fredsaktivistene argumenterte med at et stadig sterkere EF som allerede hadde vokst seg ut av kull- og stålunionen, ville gjøre det vanskeligere å lykkes med folkelige opprør av den typen som var blitt slått så brutalt ned i Ungarn i 1956, året før undertegnelsen av Romatraktaten.
  • Dette er nesten glemt nå som Øst-Tyskland er blitt en del av Tyskland og med i EU og NATO, mens Ungarn sammen med Polen og Tsjekkia er søkerland begge steder. De tre landene slipper inn i NATO i løpet av våren, og trolig inn i EU i løpet av de neste fem årene. Den lange rekken av tysk-franske væpnede konflikter ser ut til å være brutt, akkurat slik Bratteli håpet. Etterkrigsungdommen er blitt middelaldrende og lurer på om EU ikke nå også gjør det samme for deres krig. Men det spiller ingen rolle for de berørte landene om Norge er innenfor eller utenfor når dette skjer. Det er bare litt rart.