Snop eller tran?

Velgere vil ha i pose og sekk. Politikere som hevder at det er mulig, har en fordel, hvis de kan dokumentere det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS VI SPØR et barn om det vil ha «godteri» eller tran, er svaret gitt. Snop gir som kjent umiddelbar lykke, men er usunt. Tran smaker vondt, men skal være sunt, på lang sikt. Norske velgere har det litt på samme måte i valget mellom skattelettelser og skatteøkning. Innerst inne er velgerne som barn, selv om meningsmålinger forteller noe annet. Det er menneskelig å hige etter personlig lykke og velstand. Enkeltvis har vi ikke det store samfunnsperspektivet. Det er også forståelig om vi opptrer litt hyklersk på spørsmål fra meningsmålingsinstitutter om hva som betyr mest for oss, velferd eller skattelette. Mange av oss blir mer korrekte i slike situasjoner enn vi i virkeligheten er. Dessuten vil vi ha både i pose og sekk, både skattelette og velferd. De som hevder at det er mulig, har et godt poeng, hvis de klarer å dokumentere det.

VENSTRESIDAS frontfigurer har uansett et problem. De skal vinne velgere på sunn, næringsrik samfunnskost. Det er ingen liten pedagogisk utfordring å forklare oss at den private og akselererende forbruksfesten er et problem for oss som kollektiv. Samme dag som finansminister Per-Kristian Foss la fram revidert nasjonalbudsjett i mai, med mange gode nyheter, ropte Unio-leder Anders Folkestad varsku i Dagbladet mot den eksplosive veksten i privat forbruk i forhold til veksten i offentlig forbruk. Lederen for lærere, pleiere og politifolk fryktet at ubalansen som har utviklet seg under den sittende regjeringen, forsterker inntrykket av offentlig fattigdom og dermed undergraver velferdssystemet. Hvem vil ta til takke med en loslitt, ressurssvak skole for sine barn, hvis de kan velge en moderne statsstøttet privatskole som produserer gode karakterer og som de mest ressurssterke søker seg til? Hvem vil gå veien om fastlege og offentlig helsetjeneste hvis de kan gå rett til en privat klinikk og betale litt mer og få ting gjort straks. Og hvis stadig flere kjøper seg forbi køer, vil stadig flere klage over skatter som de ikke mener de får noe igjen for selv. Hvis stadig flere strømlinjeformede og spesialiserte klinikker framstår som bedre enn for eksempel Ullevål sykehus, minker lysten til å hegne om fellesgodene tilsvarende.

DENNE UKA presenterte LO et samfunnsnotat hvor dette problematiseres. Mens det private forbruket har økt med 15 prosent siden 2001, har det offentlige bare økt med 9 prosent. Og det er en oppskrift på privatisering. «En politikk som går ut på å holde offentlig forbruk nede (...) vil med all sannsynlighet bety sterkt press mot helprivatiserte, individuelle tjenester innenfor helse, omsorg, skole.» Etter hvert vil det kunne føre til at stat og kommune bare leverer minimumsstandarder, eller behovsprøvde tilbud, frykter LO. Spørsmålet er om velgerne deler denne bekymringen. «Vi har aldri hatt det bedre,» sa finansminister Per-Kristian Foss til Dagbladet torsdag. «Har aldri hatt så lite penger,» svarte alenemor Lilly på samme side. Men Lilly vil alltid være i mindretall i forhold til den tilfredse majoritet. På samme måte som sjuke til enhver tid vil være i mindretall, som folk med psykiske lidelser vil være det, som småbarnsforeldre i småbarnskø, som arbeidsledige, som deltidsarbeidende og fattige. De har alle talsmenn, men majoriteten blir litt trett av dem. Vi vil helst lese om det som angår flest mulig av oss og dyrke den skyfrie himmel. Når det da ikke skjer noe som ryster oss alle, som et terroranslag mot London, en tsunami - eller en mulig skatteøkning.

DE RØDGRØNNE må overbevise halvparten av 2,5 millioner velgere om at hvis vi alle betaler noen hundrelapper mer i måneden av vår lønn til staten, så blir samfunnet bedre og dermed livet for hver og en av oss. Den kollektive fornuft må være ganske utbredt for at de rødgrønne skal vinne valget. Men Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga har faktisk i lang tid klart å holde gallupflertall i befolkningen på argumenter mot ytterligere skattelettelser og for en svak skatteskjerpelse (tilbake til 2004-nivå). Det kan skyldes at velgerne er mer opptatt av offentlige velferdsgoder som skoler, barnehager, eldreomsorg og offentlig transport enn av skattelettelser. Men det kan også bety at velgerne ennå ikke har oppdaget at de må bytte glasset med chablis med en skje tran eller to - etter valget.