Sober brukskunst

Når Laila Stien nå leverer fra seg en ny bukett noveller, er det gledelig å kunne fastslå at de er fullt på nivå med det beste hun har skrevet. I flere av dem møter vi til og med en «ny» Stien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Laila Stien har fått mye ros for sine noveller, og det med rette. Som hennes beste samling regnes gjerne «Sånt som skjer» fra 1988.

Tidligere har hun gjerne lagt handlingen til nordnorsk miljø og skildret «vanlige» menneskers hverdagsliv presist og usentimentalt, med nøktern livsvisdom og dyp innsikt både i menns og kvinners følelsesliv og med sikker sans for de konflikter som oppstår når kryssende forventninger, hemmeligholdte følelser og uventede situasjoner eller avsløringer bringer uorden i en ellers jevnt begivenhetsløs dagligdag.

Slike tekster finnes det også et par- tre stykker av her, blant annet den ypperlige tittelnovellen om den halvgamle kvinnen som arbeider i et gatekjøkken, og hennes forhold til den voksne datteren. Som ofte ellers lar Stien her et helt følelseskompleks fortettes og bindes opp i et tilsynelatende bagatellmessig problem, i dette tilfellet spørsmålet om hun og arbeidskameraten skal bytte spisepause.

I «Markblomster» knyttes dette komplekset til tittelsymbolet. Her er dramatikken sterkere og tragediene dypere, men også disse begivenhetene skildrer Stien på sin sedvanlig stillfarende måte.

Grå hår

I begge anvender hun, slik hun vanligvis har gjort, mange radikale bokmålsformer. Dialektpreget og den nordnorske språktonen fra tidligere tekster er imidlertid borte. Flere av novellene er til og med skrevet på et nærmest konservativt bokmål. Skiftet i språkdrakt henger sammen med et geografisk skifte og et skifte i sosialt miljø. De fleste tekstene motsetter seg presis geografisk plassering. Dessuten er det sosiale nedslagsfeltet bredere.

Og årene går - også for Stien. Det er de grå hårs diskré sjarm og diffuse ubehag som tematiseres. «Vi blir jo ældre» er den lakoniske tittelen på en novellesamling av Klaus Rifbjerg. Det kunne ha stått som motto over Stiens samling, der likheten med Bjørg Viks seinere novellekunst, framfor alt i «Snart er det høst», er slående - både tematisk og stilistisk.

Aldrende ektefeller

To av de beste novellene, «Øyens lyst» og «Et yndig smil», har handlingen lagt til bedrestilt, intellektuelt borgerskap og skildrer samliv mellom aldrende ektefeller som har funnet sin form, tilsynelatende til begges fulle tilfredshet, både hva angår materiell standard (det spises godt og drikkes gode viner i flere av novellene), men der det likevel antydes en murrende utilfredshet eller uro under overflaten.

I den første fortelles det om et arkitektpar der mannen med stigende undring er vitne til at ektefellen begir seg ut på ensomme spaserturer uten å fortelle hvor hun skal, helt til han følger etter og oppdager at hun har tatt av sted for å spille bingo. I den andre handler det om en konservator som er gift med en fetert pianist som bruker det meste av sin tid til å ordne brev fra tidligere beundrere i mapper.

Etter hvert får vi vite at hun har holdt opp med å spille offentlig, og at hun heller ikke vil gå til andres konserter mer. Hvorfor den første spiller bingo, og den andre har sluttet å spille, gir de to novellene ikke direkte svar på. Og det er nettopp denne antydningens kunst Stien behersker så godt.

Utilfredshet

Også andre tekster handler om fortielser, om den sårhet som dette kan avsette hos den annen, blant annet «Talent». I alle disse tre spilles det på spenningen mellom et tilsynelatende uproblematisk samliv, uten de store lidenskaper, men heller ikke de store irritasjonsmomenter, og denne underliggende utilfredsheten eller utryggheten. Slik er mønsteret i «Lukta av sukkerspinn» og «Før kaffen», der kona føler at mannen irriterer seg over dumheter hun kan finne på å begå i selskapssammenheng.

Alle disse er gode, og det er sjelden man i den grad kommer i forlegenhet når man skal framheve noen tekster på bekostning av andre. Så høy er nemlig gjennomsnittskvaliteten i Laila Stiens siste samling. Ikke fordi den imponerer i kraft av sin håndverksmessige dyktighet. Snarere fordi dette er sober og finstemt brukskunst som ikke bare bekrefter, men styrker Stiens stilling som en av våre fremste novellister.