Sofakommentarer

Avslørende nok er tv-underholdning ofte kilden når kommentatorer skal forklare oss hvordan verden virker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TV-SEERNE BLIR bare eldre. BBCs tv-publikum er over 55 år i snitt. De unge bruker nettet. De spiller globale eventyrspill og chatter om saker jeg ikke har greie på. Likevel fylles kanalene av stadig nye og ambisiøse dramaserier og papiravisene brøler sånn som vi gjorde lenge før nettet hver gang en eller annen skuespiller har fått en tv-rolle. Selv om tv-virkeligheten er blitt så fragmentert at heller ikke vi over 55 har samme referanser lenger. Like ufortrødent fortsetter medieoffentligheten å pepre oss med analyser basert på trendene i tv-universet, en verden som altså i virkeligheten snart bare angår pensjonister.

IKKE SANT? I forfjor gjaldt det å forstå verden som summen av erfaringene til unge, single kvinner bosatt i byer. Eller så skulle vi lære noe av hvordan frustrert mafia i stolen hos psykoterapeuten tilpasser seg det moderne forstadslivet. Eller var det organiserte fruer? I alle fall lærte vi at nå er også unge kvinner sjefen for mordkommisjonen. De forsøksvis intellektuelle synserne dissekerte «West Wing», altså «Presidenten». Da var det allerede skrevet hovedoppgaver om den nye tv-humoren til Harald Eia. Generasjon sto mot generasjon i synet på graden av humorens råskap og tv-selskapenes kyniske utnytting av dem som gjorde alt for å bli «Big Brother»-tryner. Hvordan skal dette ende? spurte alle kommentatorene i mediene. Svaret kjenner vi nå. Det meste er glemt. Og i ei nær framtid vil det være sengeliggende sykehjemspasienter med tv på rommet som skal huske, trolig bare et kort sekund, hvem som vinner «Top Model» eller «Farmen», «Svigermors drøm» og Hilde Hummelvolls siste sprell.

DET ER betryggende. Vi gamle behøver altså ikke anstrenge oss for å dra for vidløftige konklusjoner av påhitt fra tv-underholdningen. I år kan derfor kommentatorene spare seg. Vi er uansett ikke villige til å lese skriften på veggen der vi ellers bare ser djerve bevis på at også norske tv-regissører forflytter sine rollekarakterer hurtig i bil mens de skyter og snakker stavangerdialekt samtidig. Selv om jeg synes det er smigrende at yngre talenter anstrenger seg såpass for oss over 55. Jeg har nemlig registrert at yngre kolleger har tatt poenget og plutselig hardnakket hevder at de ikke lenger ser tv - som altså heretter er en eldregreie.

DERFOR SKAL kommentatorene lære følgende. Dere er gjennomskuet. Vi gamle ser dere. Vi ser at dere velger å rapportere fra tv-universet fordi det er enkelt og komfortabelt. Tv-serien som metafor for det virkelige livet er nemlig hjemmesitterens løsning. Poenget er at sofaen kan de overlate til oss som ennå husker hvordan våre egne barn, akkurat som Linn Skåber på dagens eldre-tv, skar grimaser og klasket hendene mot hodet for å signalisere hvor utrolig tilbakestående og klysete vi var da verdenskonfliktene dreide seg om lommepenger og leggetider. Sånn sett har Skåber truffet målgruppa si. Bare nå ikke de yngre kommentatorene begynner å tolke henne som tidsånden.