VIL SPRE ASKEN: Jessica Milkéwitz ville at moren skulle begraves i kirka i den svenske byen Lysekil. Foto: Privat
VIL SPRE ASKEN: Jessica Milkéwitz ville at moren skulle begraves i kirka i den svenske byen Lysekil. Foto: PrivatVis mer

Begravelse

Sognepresten nekter å begrave Jessicas mamma: - Flere enn meg som synes at dette er rart

Mener en begravelse i kirka ikke kan finne sted uten kiste. 

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Da Jessica Milkéwitz mamma døde i slutten av oktober, føltes det riktig å begrave henne i hjembyen Lysekil.

Byen ligger i Bohuslän i Sverige.

- Det kjentes naturlig for meg å spre asken over vannet i Lysekil, men det finnes en regel som heter at kroppen må kremeres eller begraves i løpet av 30 dager. Jeg ville vente til våren slik at vennene hennes skulle ha mulighet til å delta på seremonien, forteller Milkéwitz til Dagbladet.

Da hun tok kontakt med presten i Lysekil, var det å gjennomføre en begravelsesseremoni derimot lettere sagt enn gjort.

- Han syntes ikke noe om at man skulle ha en begravelse med en urne. For ham var det viktig at kroppen skulle være i kista, og han bestemmer tydeligvis selv. Slik jeg har forstått det finnes det retningslinjer høyere opp i systemet som sier noe om hvordan presten bør forholde seg til det, så kan presten bestemme utfra de retningslinjene. Denne presten har tydeligvis en mer konservativ måte å tolke teksten på.

- Åpner opp for andre

Det var lokalavisa Bohusläningen som først omtale saken. De har vært i kontakt med kyrkoherde, som på norsk kan sammenliknes med sogneprest, Hans Wolfbrandt.

Han mener at kirken i Lysekil ikke kan gjennomføre en begravelsesgudstjeneste dersom det ikke finnes noen kiste.

- Vi gjør unntak når det finnes grunn til det. I dag er det veldig vanlig å føre dialog og i noen tilfeller er det enkelt å «gi etter», og av og til kan vi absolutt ikke gjøre unntak. Gjør vi unntak for én, så åpner vi opp for alle andre også. Vi gjør heller ikke begravelser i friluft, gudstjenestene våre skal holdes i kapell eller kirke, sier Wolfbrandt til den svenske avisa.

Jessica Milkéwitz mener imidlertid at hendelsen til en viss grad kan beskrives som maktmisbruk.

- Denne mannen har et yrke han skal utføre som innebærer møter med mennesker. Han møtte meg med et klart «nei». Som prest skal man forsøke å ledsage og ta hånd om dem som kommer til kirken. Dette er mennesker som kan være skjøre fordi de befinner seg i en sorgprosess. Jeg skrev til hovedkirken i Göteborg for ti dager siden. Ei uke seinere hadde jeg fortsatt ikke fått svar, så jeg sendte en påminnelse. Da kom det et svar om at e-posten min var sendt til deres jurist.

Bohusläningen skriver at presten i Lysekil har tolket retningslinjene på en streng måte.

«'Den avdøde kan behøve transport over en lengre strekning til kirken der begravelsesgudstjenesten skal finne sted, og økonomiske aspekter kan avgjøre at slektninger vil kremere liket'», skal det stå i et vedlegg fra biskopen i 2008.

Vil ha en forklaring

Milkéwitz understreker imidlertid at hun tar opp saken på generelt grunnlag, og at hun ikke kan la denne saken påvirke henne for mye.

- Jeg kan ikke bli mer opprørt over det enn jeg er nå. Det er ikke verdt det. Jeg vil at diskusjonen skal holdes på et verdig nivå og komme i kontakt med en prest som kan holde seremonien nede i Lysekil. Men det finnes også spørsmål av allmenn interesse her.

Enn så lenge har hun søkt om tillatelse til å spre asken utover vannet.

- Jeg har ikke panikk, jeg vil bare veldig gjerne ha en forklaring på hva det er som skjer. Det er flere enn meg som synes at dette er rart og det gjennomføres jo urnebegravelser i mer eller mindre hele Sverige.

16 000 kremasjoner i fjor

Ifølge Statistisk sentralbyrå fant nesten 37 000 kirkelige gravferder sted i Norge i 2015, i regi av Den norske krike.

Samme år fant over 16 000 kremasjoner sted - tilsvarende 40 prosent av alle avdøde.

Den norske gravferdsloven sier at «dersom avdøde er blitt kremert, skal gravlegging skje senest 6 måneder etter dødsfallet».

På hjemmesidene sine skriver Den norske kirke at det er de ansatte ved gravplassen som bistår ved urnenedsettelser.

«Som regel er dette en privat seremoni, men Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vil også kunne delta dersom de etterlatte ønsker det.»