Søk Norges Bank, Moland!

Hele den kompliserte Airbus-saken ser ut til å bli skandalen som forsvant. Årevis med saksbehandling, undersøkelser, etterforskning og rettssaker til tross: Taperne finner vi hos skattemyndighetene, økokrim og i mediene, mens de anklagede renvaskes én etter én. Det er på tide å sette sluttstrek.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I november er det tre år siden Torstein Moland gikk av som sentralbanksjef. Presset mot ham var enormt, bildet av en sentralbanksjef som var blitt et offer for sin egen grådighet var skapt.

  • Moland selv nektet hardnakket for at han hadde gjort noe ulovlig, men bare en ufattelig lang saksbehandling kunne avklare om han snakket sant. Indisiene mot ham og andre Airbus-kommandittister var slik at mange av oss trodde de utpekte Torstein Moland som skyldig i skattesnusk. Vi spekulerte på om sosialdemokraten Moland hadde falt for fristelsen til å spille skattesjonglørenes lite ærerike spill i den korte perioden han var i det private næringsliv. Mellom jobbene som statssekretær hos Gro Harlem Brundtland og sjef for Norges Bank.
  • Situasjonen var i praksis helt håpløs: Det ville ta måneder og år før saken var ferdigbehandlet hos skattemyndighetene og i rettsvesenet. Samtidig visste hele det økonomiske og politiske maktapparatet at det var umulig å ha en sentralbanksjef med en uoppgjort skattesak. Ikke bare ville sentralbanksjefens formaninger bli til latter, han ville heller ikke fått den tillit og arbeidsro som er avgjørende for om en sentralbanksjef lykkes. Løsningen fant Torstein Moland selv da han en søndagsettermiddag innkalte til pressekonferanse og meddelte sin avgang. Før han kjørte til Drammenshallen på håndballkamp.
  • Det er slett ikke første gang slikt skjer, og det vil neppe bli den siste. En innbitt kamp for egen ære er umulig å føre samtidig som samfunnets høyeste tillitsverv skal ivaretas. Rollene er for tett sammenvevd, det ene lar seg ikke skille fra det andre. Torstein Moland fikk merke gyldigheten av denne gamle sannheten hardere enn de fleste: Han måtte ofre jobben som sjef for Norges Bank.
  • Men det er en like praktisk som politisk sidegrunn til at Torstein Moland måtte gå av som sentralbanksjef. I Airbus-saken fantes det flere titalls anklagede, og her i landet liker vi ikke at noen sniker i køen. I hvert fall misliker vi det når køsnikerne tilhører samfunnets elitesjikt.
  • Torstein Moland kunne ikke gis særbehandling fordi han var sentralbanksjef. Samtidig mistet Moland jobben som sentralbanksjef fordi han ikke ble gitt særbehandling. Det er ikke bare et trist paradoks, i en rettsstat skaper det også et stort dilemma.
  • Og Torstein Moland? Formelt er saken ennå ikke helt avgjort, men etter Nora-dommen er det åpenbart at han vil vinne også siste runde. Ivrige avislesere vil dessuten oppdage at samme dag Nora-dommen ble kjent, utlyste Finansdepartementet stillingen som sentralbanksjef ledig etter Kjell Storvik.

Slik stemningen var rundt Moland og Airbus-saken ville det reist seg et ramaskrik dersom sentralbanksjefens skattesak ble tatt ut av den store bunken for å bli avgjort mens han ennå kunne ha fortsatt. Beskyldninger om forskjellsbehandling og politisk styring av skattemyndighet, økokrim og rettsvesen ville haglet, og vi ville klamret oss til det beste i vår egalitære tradisjon. La oss bare erkjenne det. Det er ikke sikkert vi skal beklage det engang.

For etter at flere av de viktigste Airbus-sakene er avgjort i rettsapparatet, tør vi slå fast at med det vi i dag vet og tror om Torstein Molands Airbus-eventyr var det ingen saklig grunn til at han skulle forlate Norges Bank.

Noen bør sørge for at Torstein Moland befinner seg på den søkerlista. Er han den beste av søkerne, bør Moland utnevnes til Norges Banks sjef de kommende seks år. Ikke som avlat for dårlig samvittighet, men for å tydeliggjøre en rettsstat som er villig til å ta konsekvenser av sine egne idealer.