Søkeord «preteen»

Er det til å fatte at folk starter arbeidsdagen med å søke etter barneporno?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I NRK-PROGRAMMET om pedofiles metoder for å skaffe seg barneporno, og komme i kontakt med barn som de kan misbruke, ble det avdekket at søkeordet «preteen» er et av de mest brukte på en norsk søkemotor like etter normalarbeidstidas begynnelse. Et stort antall mennesker med tilgang til Internett starter arbeidsdagen med å sette i gang et nettsøk etter barnepornografi.

Barn deltar ikke frivillig og med glede i foto- og filmopptak med voksenseksuelt preg. De lar seg heller ikke utsette for seksuelle overgrep og misbruk. Barna er lokket, lurt, tvunget eller truet av voksne overgripere. Menneskene som starter arbeidsdagen med søk etter dette materialet, er gjenbrukere av film- og lydopptak av grov vold. Det er vanskelig å fatte. Det er enda vanskeligere å begripe at dette har stort omfang.

DET VAR NORSKE navn i den amerikanske databasen over et verdensomspennende pedofilt nettverk som ble avslørt og rullet opp i fjor. Nordmenn som arbeider i etablerte, besteborgerlige stillinger i departementer, finansfirmaer og skoleverket, har etterlatt seg elektroniske spor i dette nettverket. De har brukt penger for å skaffe seg tilgang til bilder og film av seksualisert vold mot barn. Er det til å fatte?

En av mine rockehelter, Pete Townshend i The Who, er av dem som har betalt for å få tilgang på dette materialet. Han ble arrestert og avhørt i Storbritannia. Bildet av arrestasjonen gikk verden over. Han hevder at han selv ble misbrukt som barn og bare drev research til sin selvbiografi. Det kan jo hende, men det lyder ikke uten videre overbevisende. Det likner for mye på formuleringene i de rapportene fra Romania som politiet har beslaglagt i Trøgstad, og som var utgangspunktet for «Brennpunkt»-programmet til Arne O. Holm. Politikvinnen som leste rapportene med forskrekkelse, sa i programmet at rapportskriveren framstiller det som om guttene han misbrukte, egentlig likte det. I egne øyne var han ikke misbruker, men hjelper. Disse bortforklaringene følger et kjent mønster. Overgriperne er snille i egne øyne. De deler ut penger og godterier, leker og mat. Eller klær til de aller fattigste.

KVALME, raseri og en lammende følelse av hjelpeløshet ble utløst hos meg av opplysningene og bildene i dette programmet. Slike og liknende reaksjoner er også blitt utløst hos andre som så det. I morgennyhetene i går fortalte Redd Barna og Kriminalpolitisentralen om mange henvendelser både om innholdet i programmet, men også om andre overgrep. Statssekretæren i Justisdepartementet svarer på bølgen av opprørthet med å vise til forslaget om å øke strafferammen for oppbevaring av barnepornografi fra to til fire år. Hensikten er både at straffene blir noe overgriperne tar alvorlig, og at de faktisk risikerer å bli tatt fordi sakene blir høyere prioritert av politiet.

Virkningen av økte strafferammer i saker som handler om drifter og legning er høyst usikker, men ingen orker vel å argumentere imot forslaget etter å ha sett glimt av denne perverterte delen av virkeligheten rundt oss. Følelsen av hjelpeløshet skyldes nettopp at det ikke finnes gode forslag, ingen gode tiltak som helt sikkert øker rettssikkerheten for de misbrukte barna og gir dem en beskyttelse vi kan stole på.

KRIMINALSJEF Arne Huuse og andre politifolk kan kanskje avsløre og stanse folk som lever ut sine perversjoner under dekke av hjelpeaksjoner rettet mot fattige barn i kloakken i Romania eller Russland. Men hvordan skal de klare å stanse fedre som misbruker sine egne barn, fotograferer misbruket og legger det hele ut på nettet for å få tak i det andre galninger har foretatt seg og distribuert i nettverket?

Suzanne Vega skrev om barnet Luka, som bor i tredje etasje, rett over henne. I sangen ber han henne ikke bry seg om lydene derfra. Vegas sang handler om et barn som får juling, og om at vi som bor i etasjen under, eller over, eller ved siden av, eller i et annet og rikere land, nettopp må bry oss. Verken barnevernet, sosialetaten eller politiet har sjanse til å klare den jobben alene. Ikke uten oss.