Solbergs symbolpolitikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommunalminister Erna Solberg har fått skarp kritikk for sin ansettelse av partifellen Osmund Kaldheim som leder for det nye Integrerings- og mangfolddirektoratet (IMDI). Solberg måtte endre kompetansekravene og lyse ut stillingen på nytt for å få sin mann på plass. Det skjedde til tross for at hun hadde en kvalifisert kvinnelig søker med minoritetsbakgrunn i UDIs assisterende direktør, Manuela Ramin-Osmundsen. Det er ikke første gang Høyre ansetter etter partiboka, en praksis partiet i alle år og med rette har kritisert Arbeiderpartiet for. Men som regel er partitilhørighet det lille ekstra som gir kandidaten et fortrinn framfor andre. I denne saken er det beviselig stor kompetanseforskjell mellom den som fikk jobben og den som ble vraket. Solberg hadde en kandidat med høy utdannelse, lang ledererfaring og bred fagkompetanse innen integrering og mangfold. Hun valgte en med lavere utdannelse, liten ledererfaring og ingen kompetanse innen integrering og mangfold. Hun oppfordret spesielt kvinner og minoriteter til å søke, men valgte en hvit mann. For å forsvare sitt valg, sier Erna Solberg nå at hun har lagt særlig vekt på kommunalpolitisk erfaring. Det er et kriterium som ikke ble tillagt avgjørende betydning i utlysningsteksten. Selv om slik erfaring er nyttig, veier det ikke opp for mangel på fagkompetanse. Signalene Solberg sender til innvandrere er at uansett hvor kvalifisert du er, når du ikke opp. Derfor er det en svært uheldig og synlig forbigåelse som hindrer integrering der Solbergs oppgave er å fremme den. Solberg sier at hun forstår at det å ansette en kvinne med minoritetsbakgrunn ville vært «en god symbolhandling», men at hun i stedet valgte den hun mente var best egnet. Det er klar tale fra en statsråd med ansvar for innvandringspolitikken. En toppkvalifisert kandidat avfeies som et symbol, fordi hun er kvinne og innvandrer. Da er vel også regjeringens uttalte mål om å øke andelen kvinner og minoriteter i ledende stillinger i staten bare symbolpolitikk?