Solheims kollokvium

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utenriksminister Jan Petersen vil ha orden i eget hus, og kommer med advarende pekefinger mot departementets spesialrådgiver for Sri Lanka, Erik Solheim, som deltar i en kollokviegruppe om utenrikspolitikk. Stortingets visepresident, teologiprofessor Inge Lønning, er sjokkert over det han hører om Solheim. Man skulle nesten tro han var selveste Belsebub. Og den administrative ledelsen i departementet har visstnok henvist saken til regjeringsadvokaten. Går det ikke med det gode å få stanset Solheim, står det alltid en jurist og noen paragrafer til disposisjon.

Ingen har så langt påvist at Erik Solheim driver med illojalt undergravingsarbeid mot den utenrikspolitiske ledelse når han på fritida møter noen av sine tenksomme venner for å drøfte utenrikspolitikk. Det kan rett nok ende med at synspunktene de drøfter seg fram til blir politikken en annen regjering vil føre. Det rapporteres jo nå at selv SV kaster Nato-motstanden på båten, og hvis Solheim bidrar til det, bør vel UD og det politiske etablissementet juble. Vi lever i ei tid da altfor mange har blikket stivt festet på TV-ruta og vår lesning begrenser seg til brosjyrene for neste sydenferie. Når noen da velger å møtes for å drøfte politikk utenom de formelle institusjonene, bør det vel oppmuntres, ikke stanses.

Selvsagt gjelder det en lojalitetsforpliktelse for tjenestemenn i den sentrale forvaltning og i diplomatiet. Diplomater av Solheims type er f.eks. ikke valgbar til Stortinget. Slik markeres en skillelinje mellom politikk og forvaltning. Men i dette tilfellet må man også kunne si at departementet vet godt at Solheim er Solheim - en tidligere partileder og stortingsrepresentant som selvsagt ikke slutter å tenke eller snakke utenrikspolitikk om han er kommet i UDs brød. Ja, det var nettopp hans politiske kapital som var relevant da han ble ansatt.

Etter hvert får vel også utenriksminister Petersen greie på om det er en alternativ utenrikspolitisk linje som kommer ut av samtalene. Da bør han møte standpunktene med sine egne standpunkter. Forsamlingsrett er en del av demokratiet. Selv offentlig ansatte og diplomater må kunne møtes for å snakke sammen om faglige spørsmål. I alle fall er det en god demokratisk skikk å møte politiske synspunkter med politikk, og ikke med kriminalisering og makt.