Solid om Norske Selskab

Norsk nasjonalisme kom ikke vandrende ned fra fjellheimen fullt ferdig med nisselue, nikkers og værbitt vadmel den gang i 1814. Tvert imot, norsk patriotisme er fransk import.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gamle mester Montesquieu hadde en teori om klimaets innvirkning på folkeslagene. Den gikk ut på at kulda trekker sammen kroppens ytre vev og gjør den sterk. Fysisk styrke gir mot og uavhengighet. Derfor skulle frihetens kraft komme fra de nordiske folkene.

Det var altså i fransk filosofi at Norge ble «kjempers fødeland». I oldtida la nordmennene barna sine ut i snøen for at de skulle bli herdet til kjemper, heter det i de gamle annaler. Seinere ble norsk nasjonalisme et mer romantisk prosjekt basert på kultur og etnisitet. Men de tidlige tegn på nasjonal patriotisme som vi finner i «vår første fedrelandssang», Johan Nordal Bruns «For Norge, kjempers fødeland», har altså en ganske annen bakgrunn.

Intellektuelle

Dette og mye annet kan vi lese i professor Liv Bliksruds meget lesverdige bok om Norske Selskab, «Den smilende makten.» Norske Selskab ble etablert i København i 1772 og oppløst i 1813. Her var om lag 250 av Norges mest intellektuelle unge menn medlemmer. De dyrket frivoliteten og leilighetsdiktningen, mest på vers, men også i drama og ulike prosaformer. Idealene var franske, fornemme og klassisistiske - og det var helt nødvendig at man hatet den danske dikteren Johannes Ewald med tilhørende føleri og begynnende romantiske nykker. Blant de mest kjente dikterne i selskapet finner vi Claus Fasting, brødrene Claus og Peter Frimann, Christen Pram, Jonas Rein, Johan Nordahl Brun og noen fler. Men over dem alle raget Johan Herman Wessel.

Wessel

I norsk litteraturhistorie har 1700-tallet lenge vært et forsømt kapittel. Derfor er det meget gledelig at vi nå får en omfattende, kunnskapsrik og velskrevet framstilling av Norske Selskabs virksomhet.

Bliksrud tar for seg selskapets europeiske orientering og bakgrunnen for den litterære smak. Hun drøfter forholdet til kongemakten, studerer 1700-tallets erotikk både i frivole vers og i dikt om fødelandet. Videre går hun inn på selskapsdikternes sjangerbruk og litterære forbilder. Mest interessant er likevel det siste kapitlet, der hun leverer en egen analyse av Johan Herman Wessel og hans forfatterskap.

Det står nemlig ikke til å nekte at svært mye av det de andre selskapsbrødrene skrev, er tørr ved og sagmuggsang. Selskapsdiktningen «fortoner seg som en tålmodighetsprøve», skriver Bliksrud. Men Wessel skiller seg ut. Her finner forskeren kvalitet, og hennes analyse av en av våre betydeligste 1700-tallsforfattere er interessant og perspektivrik. Hun betrakter ham som en senrokokkoskikkelse der melankoli og fin de sihcle -stemning finner sin tvetydige form i en litterær letthet og ironisk eleganse som signaliserer frihet: den frihet som oppstår når det ikke er mer å miste.

BEkymringsfritt

Rokokkobegrepet står tradisjonelt ikke så sterkt i norsk litteraturhistorie. Men i Bliksruds bok fungerer det fruktbart. Det er likevel problemer knyttet til framstillingen. Bliksrud insisterer nesten rituelt gjentakende på det «bekymringsfrie» liv som selskapsbrødrene levde, og bruker dette som et hovedargument for at rokokkobegrepet er en god forklaringsnøkkel. I Wessel-analysen passer dette svært dårlig

Var det noe Wessel ikke hadde, så var det et bekymringsfritt liv. Likevel skriver han på sin særegne måte en «lett» og humoristisk litteratur. Det «bekymringsfrie» er hos Wessel en litterær maske som skjuler dyp desillusjon og melankolsk lede. Det er altså noe ved Bliksruds rokokkobegrep som godt kunne vært grundigere drøftet. Hun er også gjennomgående mye mer litteraturhistoriker og idéhistoriker enn litterær tekstanalytiker. Vi føler ikke at vi kommer de aktuelle tekstene så veldig nært.

Likevel: Bliksrud er en fagbokforfatter som evner å trekke allment interessante momenter ut av et tradisjonelt ganske marginalt og sært materiale. Som forsker bidrar hun til å kaste nytt lys over en forsømt litteratur. Og framfor alt; hun fører en lett penn samtidig som hun skriver presist og med stor informasjonstetthet. Det er sjelden vare i norsk faglitteratur.