Sølv til bedrag

Naturligvis er det vanskelig å kjøre et rikt land som Argentina i grøfta. Men det er fullt mulig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VED UTLØPET av Sølvelva - Rio de la Plata - ligger et frodig sletteland inn mot Andesfjella så rikt at man kalte det Argentina - Sølvlandet. I 1923 var det verdens tiende rikeste land. I dag er det konk, og det er ikke første gang. Når det går galt i Argentina, og det gjør det stadig vekk, så er det ikke måte på. Men Argentina - landet, staten, økonomien, rikdommen og samfunnet - er kanskje bare et menneskelig synsbedrag.

POLITISK har det alltid vært et uvanlig spenningsforhold mellom folket og herskerne i Argentina. De stakkars argentinerne har dette årsskiftet hatt fem presidenter på to uker. Folket kastet først den presidenten de valgte 1999, Fernando de la Rza, og sitter igjen med den presidenten som de den gang ikke ville velge, Eduardo Duhalde. Han har fortalt dem at Argentina har gått i knas.

De har opplevd det før. Juan Domingo Persn og andre offiserer tok makta i det da rike, men uregjerlige landet ved et kupp i 1944. Godt hjulpet av kona, den «guddommelige» Evita, som delte ut mer penger til de fattige enn staten hadde, var staten blakk etter ti år. I 18 år fram til 1973 mislyktes skiftende militære og sivile regjeringer med å få landet på fote. Da hadde general Persn kommet tilbake fra utlandet og vant valget, med ei ny kone, Isabel, som han også hadde funnet på nattklubb, som visepresident. Vanstyret nådde nye høyder under Isabelita, som omga seg med statsråder som både var synske, spiritister og politiske fanatikere, til hun ble styrtet av de militære i 1976.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GENERALENE har, ikke uten en viss rett, sett på de væpnede styrker som landets eneste sterke statsbærende institusjon, men brukt styrkene sine som om de skulle være ei væpnet pressgruppe for egne og visse andre gruppers interesser mot villedede velgere. Diktaturet fra 1976 til 1982 har gått inn i Latin-Amerikas historie som det mest brutale noensinne. Om man bryr seg om økonomien i blodbadet, så gikk den i et bukkeritt, fra hyperinflasjon til nyliberalisme av samme merke som nå har ført til krise. Det oppløftend e ved dagens krise er at de militære holder seg helt tilbaketrukket.

Med Razl Alfonsmn som president kom demokratiet og et rettsoppgjør med de militære bødlene, men etter seks år herjet hyperinflasjonen igjen. Prisene steg mens du sto i butikken, du kunne få 170 prosent rente i måneden om du vågde å sette penger i banken, mens utlånsrenta var 200 prosent månedlig.

DA VALGTE igjen argentinerne en peronistisk «frelser», Carlos Menem, med slagordet «Følg meg!». Han hadde trykt egne penger i fylket La Rioja da kassa gikk tom mens han var guvernør der, men han satte i gang en streng neoliberal økonomisk politikk etter råd fra Verdensbanken og USA, stikk i strid med alle valgløfter. Pesoen ble satt til samme verdi som dollar, inflasjonen forsvant, og Argentina ble søkkdyrt. Det holdt i noen år, men argentinske varer var dyre å selge i utlandet. Peso er ikke dollar, og Argentina er ikke USA. Argentina selger kjøtt, huder, hvete og andre primærvarer, mens USA selger høyteknologi. Når Brasil og andre kon kurrenter skrev ned sin valuta, fulgte pesoen med dollaren oppover. Men Pengefondet, Verdensbanken og USA ba Argentina fortsette i samme løypa.

DENNE ØKONOMISKE POLITIKKEN er «utslitt», sa Duhalde da han tok over. Den var åpenbart utslitt allerede under Menem og skulle aldri ha vært fulgt under de la Rza. Den nå ubetalelige utenlandsgjelda økte under Menem fra nær 720 milliarder kroner i 1991 til 1190 milliarder i dag offisielt, men har antakelig vokst til 1376 milliarder og vil stige neste år. Nasjonalbanken har bare lov til å trykke peso for samme beløp som valutareservene, men banken har nå bare 3300 millioner dollar for å garantere de 9800 millioner pesos som er i hendene på 36 millioner argentinere. Kongressen har, meningsløst nok, vedtatt en lov som forbyr underskudd i offentlige budsjetter, men ikke klart å hindre underskudd. Så, de har juksa litt, her som der. Imens har pengefolket sørget for kapitalflukt.

Og her kommer Duhalde, en ikke-valgt krisepresident, og vil innføre gammelperonist isk proteksjonisme. Han som ikke ble valgt, sier kanskje hva de rasende argentinerne helst vil høre. Men nå må Argentina snart være utslitt.

PS! Også Sølvelva - Rio de la Plata - er et synsbedrag. Ved nærmere øyesyn er det bare en strøm av brun gjørme og dritt.