«Som enslig hvit følte jeg trykket på kroppen»

HARARE (Dagbladet): De hyllet meg og ønsket meg velkommen som en dronning. Jeg ble en del av samfunnet, og de kalte meg «Zimbabwier». I dag er jeg, med min hvite hudfarge, en trussel for deres sikkerhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Zimbabwe

Zimbabwe

  • Siden slutten av februar har en godt organisert mobb herjet landsbygda i Zimbabwe. De kaller seg krigsveteraner, men er i virkeligheten stormtropper for president Robert Mugabe, som har valgt vold som middel i kampen for å beholde den politiske makta.
  • To hvite farmere er drept, og mange har rømt fra gårdene sine. Men krigsveteranene truer ikke bare de hvite. De truer nå i økende grad også andre svarte som ikke støtter Mugabe.

«Beautiful Zimbabwe» sang de dagen jeg kom til Cheninga Secondary School. De hyllet meg, og tok meg imot med en vennlighet som bare afrikanere kan. Jeg skulle bidra med min ekspertise, som de kalte det, både til elever og lærere. Dette var starten på år 2000. Et nytt millennium, Afrikas årtusen. Optimismen var stor.

Jeg er fienden

Det var en seks timers tur med lokal buss som ble vendepunktet på mitt ellers så bekymringsløse liv blant hjertevarme og gjestfrie zimbabwere.

Da jeg fredag skulle ta bussen til Harare, fordi ingen lenger kunne garantere sikkerheten for hvite, føltes blikkene skremmende. Det var ikke lenger nysgjerrige, men mistroiske blikk. De politiske urolighetene har gjort hverdagen og framtida usikker i Zimbabwe.

Som enslig hvit følte jeg trykket på kroppen. I Zimbabwe er de hvite fienden. Jeg er fienden.

Følte meg utrygg

På bussen var det ikke lenger den hyggelige og vennskapelige tonen som rådet. Folk var aggressive og hissige. Jeg følte meg utrygg for første gang etter at jeg kom til landet.

Jeg torde ikke prate med folk, torde ikke lese avisa der det sto skrevet om Mugabe eller MDC.

Sangen «Beautiful Zimbabwe» har ikke lenger den samme rørende virkningen som første gang jeg hørte den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er jeg en trussel for befolkningen i Cheninga. Opplyste og politisk engasjerte lærere er mine venner, men krigsveteranene og Robert Mugabes menn fiender. Lærernes MDC (Movement for Democratic Change) engasjement og min hudfarge truer deres sikkerhet.

Jeg vet ikke om jeg kan reise tilbake og fortsette arbeidet.

Nyhetene om politiske uroligheter i Zimbabwe har herjet på fjernsynet verden over de siste ukene.

Hvite farmere truet på livet, jaget fra gårdene, banket opp, skutt på kloss hold.

En farm i uka

I går ble nok en farm antent utenfor Harare. En svart arbeider på gården ble bortført. Krigsveteranene sier de skal tenne på minst en farm i uka.

Sist onsdag ble to hvite kvinner massevoldtatt på en gård utenfor Harare. Tonia Jowett (25) og hennes søster Lawra Wiggins (18) ble voldtatt av fire menn, mens Jowetts mann ble slått bevisstløs.

I løpet av påsken måtte også den norske farmeren Camillo Mordt flykte fra farmen sin i Rusape, utenfor Harare. Midt i sitrusinnhøstingen har storbonden blitt truet på livet og kunne ikke lenger oppholde seg på gården. Av frykt for sitt liv, vil Mordt ikke prate med pressen.

Gudstjeneste

I dag er det minnegudstjeneste for David Stevens (50), den hvite farmeren som ble skutt og drept på gården sin for to uker siden. Enken, Maria Stevens, og de fire barna har mistet alt. Gården ble påtent og brant ned til grunnen.

Dagens begravelse er ventet besøkt av flere tusen mennesker. Av sikkerhetsmessige grunner holdes minnegudstjenesten i Harare. Den norske sjømannspresten, Terje Bjerkholt, som skal forrette i minnegudstjenesten, tror det vil gå rolig for seg.