Som Erna sa

Reaksjonen har tatt ordet. Nå hagler beskyldninger om snillisme og politisk korrekte undertrykkere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- SVENSKENE ER LITT NAIVE, sa Erna denne uka. - Svensk asyldebatt er veldig politisk korrekt og ligger ca. åtte år etter den norske, sa Erna. Med det mener kommunalministeren at i Sverige foregår det ingen åpen debatt om innvandringspolitikken, svenskene tør ikke si hva de mener, de er redde for å bli stemplet som rasister av den herskende eliten. Bakgrunnen var svenske myndigheters reaksjon på «Ernas skräckfilm» da Erna hadde invitert et par russiske journalister hit for å øyenvitneskildre den nøkterne standarden på norske asylmottak, i håp om å stagge asyl- og utferdstrangen hos våre venner i øst.

SIGNE, TALSKVINNEN for Arbeiderpartiets innvandringspolitikk, fru Øye, har fra før av gjort sitt mest oppsiktsvekkende for å modernisere partiet som mer korrekt ukorrekt. Hennes uttalelser om foreldre fra fattige land som utnytter Norway Cup til å skaffe barna politisk asyl hos vertskapet på Ekebergsletta, er farlig friskt. Det samme er advarselen om å nekte familiegjenforening for 2000 kurdere. Signe, vi skal nok bli på fornavn med Signe i løpet av høsten, har med dette brakt en tilnærmet dansk frekkhet inn i den norske debatten. Og i går rykket regjeringen nye år fra den svenske med forslaget om å utvise utlendinger på grunnlag av mistanke om kriminelle handlinger, uten rettskraftig dom. Regjeringen kan i høst sørge for et kraftig rykk inn på danskene når det gjelder distansen politisk ukorrekt i innvandring. Etter mange års påtrykk om menneskerettigheter, humanisme og internasjonale konvensjoner, er vi nå ute i åpent lende der reaksjonen uten frykt for utstøting av det gode selskap har tatt ordet.

SVENSKENE ER VERST. Deres frykt for grumsete holdninger har fått sjefredaktør Hans Bergström i Dagens Nyheter til å nekte det høyreekstreme partiet Sverigedemokratene å annonsere i avisa som ledd i valgkampen. Etter at han i sommer slapp til en annonse fra Dansk Folkeparti der Pia Kjærsgaard hilser sine undertrykte meningsfeller i Sverige, sa fortørnete abonnenter opp avisa. Men denne uka strammet Bergström til så det knaker i ytringsfriheten. Redaktøren stoler ikke på at Sverigedemokratene er demokratiske nok. Partiet er imot adopsjon av barn utenfor Europa og har rasistiske trekk, sier han. Av samme grunn er Sverigedemokratene og nynazister sensurert bort fra skolevalgene i en rekke svenske kommuner. Svenskene er riktignok delt i synet på lovligheten av å stenge disse gruppene ute. På den annen side er høyreekstremismen i Sverige tydeligere og bredere enn i resten av Norden. En konklusjon er at oppslutningen om nynazismen delvis kan skyldes frykten for en åpen debatt der også de grumsete holdningene slipper til.

JOURNALISTER STÅR TIL VENSTRE for folkemeningen, viser undersøkelser i mange land. Her har Carl I. Hagen anklaget mediene for forfølgelse og for å stenge hans meningsfeller ute fra den offentlige debatten. Påstanden faller på sin egen urimelighet. Ingen har spilt bedre på medienes populistiske behov for forenklete problemstillinger, underholdning og spissformulerte karakteristikker enn Hagen som har lagt føringer for innvandringsdebatten i årevis. Det er følgelig Hagen, og ikke vår meningsbærende samfunnselite, som i disse dager får takken fra unge kvinner med innvandrerbakgrunn, for å ha problematisert innvandringen i stedet for å feie konfliktene under teppet. Danskene har med sine lange tradisjoner for et pragmatisk og tolerant syn på de fleste friheter, unngått en dogmatisk strid også om ytringsfriheten. Og i Sverige ser nå en våknende opposisjon mot det politisk korrekte etablissementet en sjanse til å komme på banen.

DET PÅGÅR MED ANDRE ORD en holdningsendring i den offentlige samtalen. Gamle sannheter møter nye stemmer, nye takter og toner. Mange har hevdet, som amerikaneren og professor i sosialantropologi Jonathan Friedman, i et stort intervju med danske Weekendavisen, at endelig møter den dominerende politiske og mediale eliten veggen. Friedman er bosatt i Sverige og riktig velter seg i forakten for elitens anledning til å styre samtalen og sensurere bort den gemene hop. Han siterer en av Miljøpartiets ledere, Birger Schlaug, som sier at i mange år var journalister, politikere og meningsdannere enige om å fortie sannheten om det framvoksende multikulturelle samfunnet. Det er åpenbart svenskenes tur nå.

DET ER FUNDAMENTALISTENE fra 60- og 70-tallet som ikke lenger skal få utøve sensur i Nordens velferdsstater, ser det ut til. Folk vil si hva de vil om innvandring, likestilling, minoriteter og pornografi, for å peke ut noen av de mest ladete temaene det har hersket en slags statsautorisert og hovedansvarlig mening om. Vi er over i politisk mer ukorrekte tider der fellesskapsverdiene ikke lenger står som edlere og mer verdige enn de egoistiske, individuelle behovene. Rettighetsforkjemperne med røtter i kvinnesak, fredsarbeid og rettferdig fordeling er utpekt som aldrende, ufriske mainstreamsurfere med gårsdagens slagord i munnen. Tida etterspør spenstigere fisker som tør og kan svømme motstrøms. Politisk korrekt, bjeffer det fra alle hjørner, et vrøvlete skjellsord hentet fra USA der kjønns- og minoritetskampen på universitetenes campuser var både sær og hard.

SNILLISMEN HAR FESTET taket som politisk begrep. En bastard av et ord, det også, men effektivt som politisk redskap. Hør bare hvordan en av humanismens klassiske herolder, som minoritetsforsvarer Marianne Gullestad, må vri seg når reaksjonen kommer og tar henne.