Som faderen- så sønnen

Et nytt regime i Irak vil trolig bli mer fundamentalistisk enn Saddams. Det er imidlertid ikke første gang amerikanerne risikerer å hjelpe ekstreme islamister til makten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å fjerne Saddam Hussein fra makten er ingen garanti for demokratisering av Irak. Tvert imot. Saddam tilhører snarere de moderate i landet og han blir ofte kritisert innad i eget parti for å være for unnfallen ovenfor USA. I den grad opposisjonen i Irak kan tas alvorlig, er den minst like antivestlig som Saddam. Ikke så rart, etter å ha blitt dolket i ryggen av USA gjentatte ganger.

Det spekuleres for tiden på når USA igjen vil gå til krig mot Irak. Videre spørres det om amerikanerne nå vil bygge opp store styrker i nabolandene til en invasjon. Begge spørsmålene bygger på manglende kunnskap. For det første har USA drevet krigføring i Irak sammenhengende siden «Operasjon ørkenstorm» ble avsluttet. Nærmere 300000 flytokter har blitt fløyet i de irakiske flyforbudssonene siden 1992. Bare i år har irakiske luftverninstallasjoner blitt bombet om lag 30 ganger, senest for få dager siden. «Å gå til krig» betyr derfor egentlig «å fjerne Saddam».

Hva vil de

Hva så med en stor invasjonsstyrke à la skuespillet rundt «Operasjon ørkenstorm»? En invasjon med en slik megahær kan for USA bety mange døde soldater og kanskje til og med nederlag. En større øvelse i sommer med over 13000 amerikanske soldater indikerte faktisk et slikt utfall. Ingen amerikansk administrasjon vil risikere det. Spørsmålet er derfor: Hva er det egentlig amerikanerne vil med Irak? Motstridende lekkasjer og politiske uttalelser gjennom lang tid antyder intern uenighet om strategien.

Sannheten er at amerikanerne ikke har ligget på latsiden, men har drevet store forberedelser til en omkamp i Golfen gjennom hele nittitallet. USA besitter i dag, eller er i ferd med å opprette, baser i Oman, Bahrain, Saudi-Arabia, Kuwait og Qatar, samt fasilitetene i Tyrkia som alt er i bruk. Til og med Jordan har hatt amerikanske soldater på besøk for å kunne leke krig i en lokal sandkasse. Alt er med andre ord klappet og klart for omfattende krigføring. Det er de politiske konsekvensene som gir hodepine - ikke de militære.

Slipsgerilja

Colin Powell beskrev nylig Iraks eksilopposisjon som «en gjeng dresskledde akademikere særdeles lite egnet for kamp mot Saddam». Mange av disse gruppene er opprettet av andre stater eller CIA, de er ofte innbyrdes uenige og har det til felles at de har minimal innflytelse i Irak. Det finnes heller ingen irakisk «Nordallianse» til å gjøre grovarbeidet, slik amerikanerne hadde i Afghanistan.

En irakisk samling som den i Afghanistan er derfor ikke spesielt sannsynlig, i den grad Afghanistan kan sies å ha fått et stabilt styre i dag. Et nytt styre i Bagdad vil imidlertid nødvendigvis måtte bygge på eksisterende eliter. Dette betyr at både den kurdiske opposisjonen i nord og sjiamuslimene i sør vil kunne komme til makten. I beste fall vil dette gi et strengt islamistisk styre som trolig både vil videreføre programmer for utvikling av masseødeleggelsesvåpen og bruke skitne triks for å holde opposisjon i sjakk. I verste fall vil Irak gå inn i en blodig borgerkrig som vil kunne trekke inn flere nabostater og utvikles til en større regional krig.

Løfte finger

Det er derfor ikke uten grunn at Clinton-administrasjonen ikke løftet en finger for å fjerne Saddam fra makten, noe republikanerne yndet å kritisere den for. I 1996 avslo USA i tolvte time å støtte et væpnet opprør i landet. Opprørsgruppene følte seg med rette dolket i ryggen, slik de også ble det av Bush-administrasjonen i 1991. Begge ganger ble opprørerne oppfordret til oppstand, men i de påfølgende kamper kom aldri amerikanerne til unnsetning. Mange mistet unødvendig livet i den tro at de med USA i ryggen kunne lykkes. Svikene har skapt en bitter antiamerikanisme blant opposisjonen som USA vil merke når de skal stable på beina et USA-vennlig regime i Bagdad.

Det blir imidlertid ikke første gang amerikanerne risikerer å hjelpe ekstreme islamister til makten. Et nærliggende eksempel er Reagan-administrasjonens støtte til mujahedin og deres sjefopprører bin Laden. Langsiktige konsekvenser er imidlertid lenger unna enn et amerikansk presidentvalg. En ny krig må snart være under oppseiling for å holde amerikanske velgere klistret til TV-skjermen og glemme at økonomien har problemer og ledigheten vokser. USA kommer derfor til å innlede en omfattende offensiv i Irak, etter at de rituelle formaliteter i FN er overstått. George W. Bush kommer ikke til å gjøre samme feil som sin far.