Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Som ringer i vannet

En manns skjebne mot livet til 150 barn. Saken mot lommemannen kan bli lang, komplisert og smertefull, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOLLO TINGRETT (Dagbladet):

DET HEFTER NOE ved alle rettssaler som ikke kan ryddes bort eller vaskes ned. Uansett hvor mye arkitektene anstrenger seg med høye tak, lyse farger og praktiske møbler, så klarer de ikke utrydde eimen av skrekk og skjebne. Domstolene er i dag den siste instans i samfunnet som avgjør hva som er rett eller galt – og som gjør noe med det. Follo tingrett i Ski, der den antatte lommemannen i går ble fengslet for fire uker med brev- og besøksforbud, er intet unntak. I det lukkede rettsmøtet satt siktede på en enkel stålrørsstol med ansiktet vendt mot tingrettsdommer Helge Ståland og riksløven på svart bunn. Det sies at denne dommeren har mye til felles med løven når det gjelder strenghet og kraft i labbene. På veggen bak siktede hang malerier av urgamle sorenskrivere – de fleste i pudderparykk. At dommerens PC hadde en skrikende logo med varemerket LG («Life is Good») var neppe noen trøst.

HERFRA BLIR ALT bare verre til saken en gang er ført til ende i rettsvesenet. Sedelighetssaker – og særlig når barn er involvert – virker sterkere og har bredere virkning enn andre straffesaker. De er som et flykrasj mot havflaten. I selve nedslagsfeltet finner vi ofrene og rundt dem vrakrestene. Samtidig skapes bølger som brer seg som ringer i vannet – og de når langt. Det henger særlig sammen med to forhold. Det ene handler om hvordan vår rettferdighetsfølelse krenkes når maktforholdet mellom offer og gjerningsperson er skjevt. Det andre om hvordan slik kriminalitet skaper mistillit og uro.

OM NOEN STJELER en pose reker og solbrillene fra Kjell Inge Røkke er det utvilsomt et lovbrudd. Hvis tyven er fattig og sulten, ser vi nokså lett på det. Røkke tåler jo tapet. Seksuelle overgrep mot barn er helt i den andre enden av skalaen. Jo større avstand i makt mellom gjerningsmann og offer, jo verre er integritetskrenkelsen. Samtidig har slike lovbrudd en meget stor rekkevidde fordi redselen for overgripere bidrar til mistillit mellom mennesker. Barn må læres opp til å være kritiske og avvisende overfor fremmede fordi seksuelle rovdyr er uten ytre kjennetegn. Alle vet hvem de står overfor når mannen foran har vom, motorsykkel og lærjakke med merket til Hells Angels. Sexovergripere kan ha myke markører i fleng, gjerne helt bevisst.

LOMMEMANNEN er en helt spesiell kriminalsak fordi så mange problemer krysser hverandre. Det gjelder i særlig grad det meget høye antall overgrep politiet mener har funnet sted. Men også forutsetningen for at det kunne skje, ikke minst politiets egen systemsvikt. Etter hvert som nye enkelttilfeller av overgrep blir kjent, tegner det seg et bilde av massiv likegyldighet fra politiets side. Anmeldelser ble ikke fulgt opp, viktig etterretning ble lagt til side. Sakene ble ikke betraktet som viktige nok og istedenfor å lete etter lommemannens mønster, ble saken pulverisert i årevis.

DETTE FORHOLDET vil henge tungt over den videre etterforskningen. Sett fra politiets og påtalemyndighetens side vil det vært rasjonelt i forhold til kapasitet, økonomi og tidsbruk om man innskrenker antall saker. Det er neppe noen farbar vei i dag. Sakens omfang, dens uhyggelig lange tidsramme, politiets egne feil og den alminnelige rettsfølelsen, krever at alle forhold etterforskes før det tas en avgjørelse om bevisene holder for å komme med i en tiltale. Et slikt arbeid er både tidkrevende og komplisert, ikke minst fordi overgrepene har skjedd mot barn og til dels ligger langt tilbake i tida.

SÅ LANGT HAR politiet bare DNA-spor i fem av de elleve sakene som er med i siktelsen. Trolig må de fleste av de gjenstående 140 forholdene etterforskes på tradisjonelt vis. Det betyr at avhør av fornærmede blir viktigste metode. Dette er også grunnen til at politiet meget sterkt har oppfordret pressen til ikke å trykke bilder av siktede. Blir ansiktet allment kjent, blir de kommende fotokonfrontasjonene av begrenset verdi.

NOEN STRAFFESAKER har format og innhold til å brenne seg inn i vår bevissthet. Saken om lommemannen har slike dimensjoner. Samtidig er det viktig å holde fast på at vi bare står ved starten av en meget lang etterforsknings- og rettsprosess som vil bli kompleks og krevende. For mange vil den også være smertefull. Derfor står vi foran et dilemma hvor menneskelige følelser skal brynes mot rettssystemets krav til bevisenes presisjon og egenvekt. Nå gjelder det å holde hjertet varmt og hodet kaldt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media