Som skrift i sand?

KANSKJE er det noe søkt å minne om Rudolf Nilsens tapte illusjoner når temaet er Nasjonal transportplan og Stortingets behandling av den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke handler planen mye om kjærlighet. Og teksten er trykt på 400 sider solid papir. Både regjeringens forslag og Stortingets innstilling vil dessuten ligge ute på nettet til gjennomsyn for enhver som vil se. Men litt til felles med våre kjærlighetserklæringer har den. Planen er full av ambisjoner, den forplikter, den er en rettesnor og den skal gjelde i mange år framover, i ti år, omtrent som et gjennomsnittlig ekteskap.

ALLEREDE FØR de vedtok innstillingen fredag, hadde politikerne fra ulike grupperinger beskyldt hverandre for å vedta luftmilliarder. Ikke uten grunn. Hvor lenge er det siden Kjell Opseth (Ap) og Inge Myrvoll (SV) gjorde en hestehandel om Hardanger-bru og Ringeriksbane? Nesten ti år. Og det skal visst gå enda ti år før de begynner å bore seg gjennom Nordmarka på vei til Ringerike. Hvis arbeidene i det hele tatt noen gang blir påbegynt. Hvordan gikk det med de ni veimilliardene som sentrumspartiene plusset på i forhold til Jagland-regjeringens for denne perioden? De har vi ikke sett noe til, selv om sentrumspartiene overtok regjeringsmakta. Og hvordan gikk det med Stortingets vedtak om å utbedre skinnegangen på de prioriterte jernbanestrekningene med 1,6 milliarder kroner for å ta imot krengetogene?

MEN HVA ER GALT med løfter om kjærlighet? Planer trenger vi for å handle målrettet og konstruktivt og oppnå resultater. Om vi når alle målene, får være mindre viktig enn at vi har oversikt og når de viktigste. Nasjonal transportplan 2002- 2011 er en nyskapning og erstatter tidligere planer for luft, vei og bane. Den er overordnet de forskjellige sektorene. Den vil på en bedre måte sikre at transporten ikke slutter ved brygga, men at det venter en båt der. Den vil gjøre logistikken lettere. Planen vil lettere kunne anskueliggjøre hvordan vi skal få mer av trafikken fra vei til bane, som også er god miljøpolitikk. Som trykksak er den kan hende i største laget for dem som skal bruke den som bibel, men bibelen er jo på godt over 1000 sider. Og den samler alle sektorfantaster og distriktspolitikere under én himmel.

MEN HVOR MYE kan vi stole på dem, representantene som nå avslutter en periode, og som kanskje ikke blir gjenvalgt? Thorhild Widvey i Høyre lovte masse penger til jernbane i 1997. Men holdt Oddvard Nilsen fra Høyre hennes løfter etter at hun var gått ut av politikken? Hvem som skal danne regjering, vet vi heller ikke. De som tapte i sluttkampene i helga, kan få revansj rundt neste sving, lenge før transportplanen er gått ut på dato. Grunnlovens paragraf 75 slår ettertrykkelig fast at Stortingets vedtak om bevilgninger ikke har rekkevidde ut over ett år. Hva som faktisk blir bevilget av penger, blir bestemt under dragkampene om statsbudsjettet hvert år, enten det dreier seg om eldreplan, psykiatriplan eller transportplan. Har verden forandret seg etter at politikerne ruset seg på kjærlighet til bestemte strekninger, så må gamle planer vike. Selvsagt gir den overordnede planen en rekke føringer til underliggende etater som bygger landet. De har stor fagkunnskap og stor makt. De kan for eksempel trenere tunneler under Gamlebyen til Stortinget er kommet på bedre tanker.

MEN SOM VALGFLESK er transportplaner og samferdselspolitiske standpunkter gode å ty til. Da tidligere samferdselsminister Lars Gunnar Lie (KrF) i 1985 drev valgkamp for å komme inn på tinget, besøkte han en rekke lokallag i sitt hjemfylke Sogn og Fjordane. Etter å ha holdt foredrag og snakket om vern av liv, fattigdomsproblematikk og familiepolitikk, ville han høre hvilke saker møtedeltakerne prioriterte. Han sendte rundt ei notisblokk og ba dem notere tre viktige saker. 80 prosent førte opp en veistump, ei bru, ei ferje eller en bussforbindelse.

ET SLIKT ENGASJEMENT hos velgerne må nødvendigvis forplikte politikerne. Bryter de sine løfter, vil det alltid være folk som husker hva de en gang skrev.