Sommer er kunstbiennaler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE FLESTE FORBINDER sol og sommer med musikkfestivaler og utepils, men når sommeren nærmer seg er det også tid for en annen type festivaler; kunstbiennaler. Store internasjonale utstillinger som finner sted annethvert år. I år arrangeres «alle biennalers mor», Venezia-biennalen for 53. gang. Den svenske kuratoren Daniel Birnbaum er blitt tildelt det høythengende, internasjonale oppdraget med å sette sammen årets hovedutstilling som har fått tittelen «Making Worlds».

Å konstruere et overordnet tema for en utstilling som involverer over nitti kunstnere, på flere tusen kvadratmeter, må nødvendigvis by på store utfordringer. Birnbaum forteller at «Making Worlds» skal minne oss om betydningen av å utforske verdenene rundt oss, og kunstens mulige roller i dette. Utstillingen vil også løfte fram utvalgte nøkkelkunstnere som har hatt betydning for kunstens utvikling. Kunstnere, som ifølge Birnbaum, er blitt oversett, tross sin innflytelse på yngre generasjoner. Hvilke kunstnere det siktes til, forblir hemmelig til biennalen åpner sine porter til Arsenale og Giardini-parkens utstillingsområder den 5. juni.

I TILLEGG TIL hovedutstillingen byr de mange nasjonale paviljongene i Giardini-parken på spennende utstillinger. Paviljongene kan ses som en anakronistisk overlevning fra 1890-åra, da Venezia etablerte seg i den internasjonale modernismens æra og promotering av verdens ledende nasjonalstater var viktig. Men nye land kommer stadig til som for eksempel Montenegro, og i år er det satt rekord med 77 nasjoner som presenterer utstillinger i egne rom rundt i Venezia. I dag framstår imidlertid de første paviljongene i parken som arkitektoniske minner og maktdemonstrasjoner fra en forgangen tid. Spesielt avslører den britiske paviljongen den tidligere imperiemaktens brustne selvbilde, der den troner på toppen av et høydedrag, flankert av den franske og tyske paviljongen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN TIDLIGERE Turnerpris-vinneren, film og videokunstneren Steve McQueen er valgt til å fylle den britiske paviljongen i år. Også de andre nasjonale paviljongene satser stort sett på å presentere «egne», store kunstnere og det virker nesten befriende når den tyske paviljongen viser verk av engelske Liam Gillick. Skjønt, med Gillicks snart 20 år lange samarbeid med den jevngamle kuratoren Nicolaus Schafhausen, er forbindelsene til det tyske der likevel. Gillick er et godt valg, men etter å ha studert den lange listen over kunstnere tipper jeg det blir lengst kø utenfor den amerikanske paviljongen, som er viet Bruce Naumans kunst. Naumans kunstnerskap har vært toneangivende siden 1960-tallet og spenner over et stort register av visuelle og tekniske virkemidler.

Det er også mange gode grunner til å ha forventninger til den nordiske paviljongen i år, som jo nettopp ikke er nordisk siden Danmark fikk sin egen paviljong i 1931, mens Norge, Sverige og Finland først fikk sitt eget hus med Sverre Fehns paviljong i 1962. Utstillingsrommets kjølige, hvite og enkle uttrykk, der tre trestammer skyter opp gjennom taket, har ofte styrket forestillingen om det nordiske som noe rent og uberørt, i nær kontakt med naturen. Og opp gjennom åra har Fehns minimalistiske og sensuelle arkitektur gitt føringer for valg av kunstnere og verk. Det siste tiårets fokus på samspill mellom kunst og arkitektur har også bidratt til dette. Men i år blir Fehns arkitektur intervenert og utfordret på enda en ny måte i et samspill med den danske paviljongen.

DEN DANSK/NORSKE kunstnerduoen Elmgreen & Dragset, vil iscenesette et «transnasjonalt nabolag» ved å skape en fysisk og konseptuell forbindelse mellom de to paviljongene som er plassert ved siden av hverandre på biennaleområdet, hvor paviljongenes ulike estetiske og arkitektoniske uttrykk skal speile ulike «fiktive kunstsamleres» drivkraft og ambisjoner. De har derfor kalt prosjektet «The Collectors».

I begynnelsen av mai kom Elmgreen & Dragset til OCA, Office for Contemporary Art, for å gi en smakebit på paviljongsamarbeidet i Venezia som de vil skal handle mer om identitet enn nasjonalitet. Det narrative og teatrale framstår imidlertid som viktige virkemidler i utviklingen av utstillingsprosjektets fiktive personer og scenografier. Entusiastisk forteller de at den homofile og promiskuøse samleren Mr. B tenkes å holde til i Fehns modernistiske paviljong, mens den dysfunksjonelle Familien A skal holde hus i den ny klassisistiske paviljongen til Danmark.

PAVILJONGENS ARKITEKTUR skal således speile og uttrykke de forskjellige fiktive beboeres private livsstil og kunstneriske smak. Begge stedene vil omformes til «en teatral setting» hvor publikum inviteres inn som gjester i private hjem med spisestuer, soveværelser, møbler, peiser og vinduer. Elmgreen& Dragset har også fått med seg flere kunstnere som Vibeke Slyngstad, Laura Horelli, Jonathan Monk, Thora Dolven Balke og Maurizo Cattelan for å underbygge de forunderlige private historiene til de fiktive personene.

Som utstillingstittelen antyder forsøker kuratorene å sette søkelyset på private kunstsamlinger og hva som driver mennesker til å uttrykke sin personlighet og lidenskap gjennom fysiske gjenstander og arkitektoniske omgivelser. Hvorfor samler vi på ting og omgir oss med dem i hverdagen? Utvalget av kunstnere og kunstverk vil i kombinasjon med interiør, kjøkkentøy og klær, ifølge Elmgreen&Dragset, forme denne doble utstillingens komplekse narrativ. Foran Fehns paviljong er det under oppføring et svømmebasseng som skal skape en «feeling» og stemning som «fra et David Hockney-maleri». Det spares tilsynelatende ikke på noe, og etter seansen på OCA er forventningene mine til det nordiske/danske prosjektet i Venezia skrudd opp mange hakk.

ELMGREEN&DRAGSET er kunstnere, men har i Venezia påtatt seg rollen som kuratorer for første gang. Som kunstnere har duoen deltatt på mange av de nye internasjonale kunstbiennalene som har vokst fram siden 1990-tallet. Byer som São Paulo, Kwangju, Taipei, Lyon, Johannesburg, Melbourne, Sidney, Moss, Luxemburg, Istanbul, Berlin og Moskva har alle satset sterkt på å markere seg i den nye globale kunstgeografien. Men for disse biennalene handler det ikke lenger om nasjonen, slik det gjorde da Venezia ble etablert i 1895, men om byen som en viktig node og identitetsmarkør i et omkalfatret globalt, økonomisk og kulturelt landskap.

Men som i Venezia utfordres disse biennalene alltid av spørsmålet om hvordan de kommersielle, spektakulære og kunstfaglige krav kan forenes. I økende grad observerer man et skille mellom kunstnere som stiller ut på biennaler og de som stiller ut i museer. I Norge ble Moss det første stedet som etablerte seg med en egen nordisk biennale i 1998 og nå lanseres også Bergen som en mulig arena for en samtidskunstbiennale. Men hvordan fungerer egentlig biennalene som utstillingsform og møteplass for kunsten i dag?

Til høsten arrangeres en konferanse hvor den internasjonale biennalens framtidige muligheter skal diskuteres. Bak står Bergen Kunsthall og primus motor Solveig Øvstebø som har fått med seg store internasjonale navn som Caroline Jones, Charlotte Bydler, Ute Meta Bauer og Sarat Maharaj. Også Elmgreen&Dragset kommer for å snakke om sine erfaringer fra den nordiske paviljongen. Men før Bergen åpner for debatt medio september blir det spennende å se hvordan årets Venezia-biennale og hovedkurator Daniel Birnbaum takler vår tids kommersielle press og den nye kunstturismen. Nærmere 300.000 besøkende er forventet til Venezia-biennalen før portene stenges 22. november.

Dagbladet vil komme tilbake med anmeldelser Venezia biennalen og den nordiske paviljongen.