Sommerstille og krise

BEOGRAD (Dagbladet): - Alle sier det var så bra i Jugoslavia under Tito, kommer det overraskende fra det unge paret Jelena Milic og Nikola Pantelic, som sitter og ser på egne bilder på en benk nær det føderale parlamentet i Beograd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den såkalte «jugonostalgien» er utbredt også blant de som er for unge til å ha opplevd den samlende eneherskeren Josip Broz «Tito», som døde i 1980. Serberne har akkurat blitt kvitt sin siste enehersker, han som førte dem ned i dagens elendighet, Slobodan Milosevic, men verken glede og feiring eller sorg og savn er å se noe sted i hovedstaden Beograd denne første helga uten «Store Slobo».

Sprekker

Samtidig er landet i full politisk krise. Føderasjonen Jugoslavia mellom Serbia og Montenegro er i ferd med å sprekke.

Men i gatene er alt sommerstille og fredelig. Lørdag samlet folk seg på utekafeene i sol og frisk, sval luft. Barn badet i ei fontene foran parlamentet. Et elskende hundepar på fortauet fikk være i fred. Gatemusikanter med trekkspill sang om gamle dager. Bare et folkemøte for lesbiske foran Nasjonalmuseet førte til oppstyr, nevekamp, noe blod, mange skjellsord og varselskudd fra politiet lørdag. Mandige serbere, og en del pøbel, vil ikke ha «vestlige» avvikere i Serbia, og man hørte ropene «Serbia! Serbia!».

Dramatisk og stygt, bevares. Men i stedet for å tenke på Milosevic og føderasjonens krise kastet folk glass fra utekafeene mot forsvarsløse homser.

- Når en kopp kaffe på Østbanen koster mer enn ei dagslønn her, har folk annet å tenke på, sier professor Ljubisa Rajic.

Diplomater tviler

Når man spør folk om Milosevic, får man mange svar med sår undertone:

- USA tvang oss i kne.

- Pengene vant, ikke folkeretten.

- USA kjøpte Milosevic, og vi hadde ikke råd til å si nei.

Også vestlige diplomater med god kjennskap til Jugoslavia er tvilende til måten Milosevic ble utlevert på. Kan utpressing styrke folkeretten? Bør loven brytes for å forsvare demokratiet? spør de.

Det er ennå sval forsommer i byen der elvene Sava og Donau møtes, og i nødens tid synger serberne sentimentalt om et lykkelig liv som en gang var.

- Vi er ikke i samtida, ikke i framtida. Vi er ingensteds, sier Jelena Milic og ler.

Hun og Nikola Pantelic er begge 24 år gamle studenter i biologi. I fritida steller de hagen for en vesteuropeisk ambassade. De drømmer om å komme til utlandet, men tror ikke på det. En Jaguar kjører forbi, de ler og rister på hodet.

- Her er noen veldig få veldig rike, og veldig mange er veldig fattige. Middelklassen finnes ikke, sier Nikola.

- Vi er middelklassen, vi prøver å være det, ler Jelena, en blakk student som steller en ambassadehage.

- Har dere noe håp om noe bedre, når Milosevic er utlevert?

- Steg for steg, kanskje blir det bedre. Fra revolusjonen 5. oktober til i dag har det blitt bedre.