Sønnen får ikke hjelp

HVPU-reformen kaster mørke skygger i en av landets rikeste kommuner. I 13 år har familien Zahl jobbet for å få Bærum kommune til å skaffe Børge den boligen han etter norsk lov har krav på. Men kommunen har «rotet bort» papirene og vrir seg unna problemet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samtidig tvinges 36-åringen til å bo hjemme hos sin far, en utslitt og temmelig forbannet Dissimilis-general Kai Zahl (66).

Et hjem, aller helst i nærheten av sine venner. Et stort ønske for Børge Zahl fra Bærum. Til sjuende og sist et lite løft for en steinrik hjemkommune. Men det hjelper ikke for Børge.

Den store «feilen» var at foreldrene aldri sendte ham på en institusjon før HVPU-reformen stengte dem. Hadde han bodd på en slik institusjon, ville han ved nedleggelsen fått med seg en sjekk i lomma som kommunen kunne kjøpt bolig til ham for.

Men fordi foreldrene sparte kommunen og staten for store utgifter og lot ham bo hjemme, straffes de i dag strengt.

Sommel

For 13 år sendte familien Zahl den første søknaden om hjelp til å skaffe den da 23 år gamle mannen bolig. Et hjem kommunen etter loven gir ham krav på. Men ennå, 4650 dager seinere, har ingenting skjedd.

- Søknader og purringer blir ikke besvart, og papir er blitt borte. Kommunens toppledelse har lovet å hjelpe for å løse saken. Ekstra stor blir derfor skuffelsen når ikke noen verdens ting skjer, sier Kai Zahl til Dagbladet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To ting er Børge-saken full av: brutte løfter og beslutningsvegring.
En følelse altfor mange foreldre til psykisk utviklingshemmede føler hver eneste dag. I 36 år har Kai Zahl, mannen bak Dissimilis, pleiet sin sterkt psykisk utviklingshemmede sønn og hatt ham boende hjemme.

Denne helga reiser han på sin første ferie alene uten sønnen. Batteriet er tomt og trenger opplading. Datteren Hege (40), Børges søster, stiller opp sammen med sin familie for å avlaste den utslitte faren.

Ingen nødløsning

- Jeg er forbannet, jeg er sliten og jeg er fortvilet. Jeg ønsker ikke å skyve sønnen min fra meg. Men han har etter hvert større behov enn jeg klarer å dekke, sier Kai Zahl.
- Brev etter brev er sendt til kommunen, telefonsamtale etter telefonsamtale er tatt. Fortsatt lever vi i uvisshet. Ingen, verken i eller utenfor kommuneadministrasjonen, vet hvilken plass Børge har på ventelista - etter 13 år! forteller Hege Zahl.

- Vi har mast om å få en skriftlig redegjørelse hvor saken står. Brev og svar er lovet, fra ordfører og saksbehandlere. Men postkassa er fortsatt like tom.

Vi ønsker ikke at Børge skal kastes inn i et tilbud som en nødløsning i full fart. Alle Børges jevngamle venner har flyttet hjemmefra og vi hadde sterkt ønske om å bo i nærheten av disse.

På Børges vegne kan vi ikke lenger ha tålmodighet, sier Kai Zahl.