Søppel framfor gift

Sleipe jævler og drittsekker forsøpler kanskje debatten. Men heller søppel enn gift.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JOHAN J. JAKOBSEN mener vi har fått en helt ny debattform i Norge de siste ukene, en form som forstyrrer og forsøpler. Han sikter til hvordan KrF-ledelsen omtaler Jens Stoltenberg som «barnslig» og «uansvarlig» som svar på et politisk utspill i helga. Andre har latt seg sjokkere over SV-representant Inga Marte Thorkildsens karakteristikk i Dagbladet av Frp-er Per Sandberg som en «en sleip jævel» og hennes utfall mot gubber som driver med hersketeknikker overfor unge representanter på Stortinget. Felles for de «forsøplende» uttalelsene er at de er gitt stor og godt synlig plass i mediene. Det er det tydeligste tegn på at dette ikke er en ny debattform, men tvert imot tilhører unntakene. Den politiske debatten er fortsatt preget av mye ull og lite skrik. Selv høviske Jakobsen ser at det virker straks han karakteriserer tidligere regjeringskollegers debattform som - ja, nettopp - «forsøplende». Resultat: femspaltet oppslag med sidekommentar i Aftenposten.

SÅ ER SPØRSMÅLET: Er det lurt av politikere å bruke sterke karakteristikker om hverandre? Det gir - siden det fortsatt tilhører sjeldenhetene - garantert oppmerksomhet. Politikeren blir synlig, må stå til ansvar for sine uttalelser og delta i en rekke debattprogrammer i radio og tv. Effekten er: Jeg skjeller ut - altså er jeg. Inga Marte Thorkildsen ble rikskjendis i særklasse på sine skarpe uttalelser i Dagbladet for halvannen uke siden. Seinere er hun blitt portrettintervjuet i Dagbladets lørdagsmagasin, hvor hun framstår som et menneske av kjøtt, blod og temperament. Nå vet svært mange mye mer om Thorkildsen, politisk og privat. Men kostnadene ved slik berømmelse er nok større enn gevinsten. Negative karakteristikker av politiske motstandere slår alltid tilbake på avsenderen. Fra å være alminnelig godt likt og respektert som en frittalende, fresk, ung politiker er hun nå både «elsket og hatet». Hun har skaffet seg fiender. Den sleipe jævelen vil forfølge henne i all framtid, i hvert fall som utsagn.

JEG VET IKKE om hun har søkt trøst hos Thorbjørn Berntsen, som ble verdenskjendis etter å ha omtalt sin britiske miljøvernministerkollega John Gummer som en drittsekk. Berntsens skittkasting ble fanget opp av internasjonale nyhetsbyråer og gikk verden over. Han fikk så mange reaksjoner at han kunne ha skrevet ei hel bok om hendelsen. Og her hjemme økte Ap sin oppslutning på gallupene. Innenrikspolitisk var det kostnadsfritt å kalle en brite for en drittsekk, særlig når Berntsen hadde en miljøpolitisk begrunnelse og en velkjent form som ga ham ekstra marginer. Det var ren gevinst, noe Gro Harlem Brundtland straks skjønte. Han ble ikke innkalt på teppet, noe Thorkildsen ble. Tvert imot. Gro solte seg i Berntsens rabagastglans. Verre gikk det da Berntsen i vinter harselerte med tidligere AUF-leder Anniken Huitfeldt. «At noen har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt på et fylkespartimøte - den personen må ha vært jævla full.» Fleipen var grov og gikk ut over en partikollega. Den skapte intern strid. Og den skjedde framfor alt på hjemmebane. Berntsen var ikke lenger i krig med utlandet, med en samlet nasjon bak seg, men var plutselig i sår konflikt med egne partifeller etter et elendig valgresultat.

KONKLUSJON: Det er helt nødvendig for en politiker å bli synlig i landskapet. Men det er ikke tilstrekkelig. Det er bedre å bli kjent for sine resultater enn for sine karakteristikker. Politikere velger derfor som regel sine ord med omhu. Men publikum elsker en god krangel mellom sine representanter. De ønsker ikke plettfrie politikere som aldri sier noe galt. De giftigste retorikerne holder seg til parlamentarisk språkbruk, men rammer minst like hardt med elegante formuleringer som med uttrykk rett fra levra. Sarkasmer virker mer arrogante og ekskluderende enn ramsalte kraftuttrykk. Klar tale er kamp med blanke våpen. Det skjerper motsetningene og får dem opp på bordet. Surmuling om debattnivå er den aller laveste form for debatt. Ullen tale øker politikerforakten mer enn freske fraspark.