Sorgen har visnet

LONDON (Dagbladet): Også i dag kommer en jente og legger ned blomster foran porten til Spencer-familiens gods i Althorp, slik hun har gjort hver eneste dag siden Diana døde. Men for de fleste har sorgen for lengst sluppet taket. Britene ser seg nå i speilet og spør hva som tok dem da hun forsvant. Og hvorfor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eventyr flest har enklere plot enn myten om Diana, og ingen slutter i en smadret Mercedes. Den voldsomme sorgen som hjemsøkte britene de første ukene, hadde ikke rom for den unevnelige bemerkningen som nå kommer stadig oftere:

Hun forsvant, trist nok, i en ganske vanlig bilulykke.

Det har ikke eventyrenes prinsesser for vane.

Og om hun aldri så mye var på vei til å giftes ut av offentligheten og inn i en businessmillionærs familie, så var hun fortsatt verdens mest kjente kvinne.

- De som ikke lot seg bevege av det som skjedde, de er ikke av denne verden, er de vel? spør Margaret Tyler, en London-dame i 60-årene som har vunnet seg noen minutters berømmelse ved å fylle huset med et utall kongelige effekter.

De mange tonn med blomster som ble lagt foran portene til tre kongelige eiendommer i London for et år siden, gir henne rett.

Lyshavet foran Slottet i Oslo da kong Olav døde har lært oss at en befolkning ikke alltid opptrer slik tradisjonen sier den vil.

Men minnes man en dame fra Versace på samme måte som man hedrer en gammel monark?

Knapt nok, skulle du vel tro.

Kynisk

- Det låter kanskje kynisk, sier Charlott Sills, en psykolog som har spesialisert seg på sorgarbeid, til Dagbladet:

- Men det ville være veldig rart om det var Dianas død alene som den jevne brite virkelig sørget over. De som kom til meg på den tida hadde alle veldig ulike sorgreaksjoner, men en ting var felles: De hadde en sorg fra fortida som kom fram da Diana døde. Hun representerte et tap de ikke hadde sørget over.

Hvor mange kunne hevde at Diana betydde så mye og hadde forandret noe i deres liv? Knapt en brøkdel av de millionene som la ned blomster eller fulgte begravelsen på TV.

Mange nøt selvfølgelig godt av hennes veldedige arbeid, men for andre ble hun viktigere død enn levende:

  • Forretningsmenn kom til Kensington Palace med stresskoffert i den ene hånden og blomster i den andre, og noen enkemenn sier de gråt mer enn da de mistet sin kone. Tallet på dem som søkte hjelp hos psykolog sank dramatisk i ukene etter hennes død, og på krisetelefonen til Samaritanene sank antallet henvendelser med seks prosent.
  • De siste dagene har særlig turister flokket seg foran porten til hennes gamle hjem i London. Der det var lommetørklær i fjor, er det fotoapparater i dag, og det uoffisielle salget av Diana-effekter stipuleres til over 600 millioner kroner. Minnefondet har mottatt over 1,1 milliard, det meste gjennom salg av offisielle effekter.

I utakt

Vi lever våre liv gjennom andre, og en som trekker både dronningmoren og Tom Cruise til sin begravelse er opplagt et idol for brede lag.

Rikmannsdatteren Diana Spencer kom inn i kongehuset, og vant seg ry som en folkets prinsesse. Hva med folkets monarki?

Folkets reaksjoner da hun døde avslørte et kongehus i utakt med sine undersåtter. Og det tok tid før Buckingham Palace oppdaget at den døde prinsessen både hadde endret monarkiet selv og dets formål.
«Hvor er vår dronning?» spurte Englands største avis over hele førstesiden da Slottet famlet i de første dagene etter ulykken. Og hvis Diana lærte kongefamilien noe som helst, så var det å nærme seg den omgjengeligheten som prinsessen gjorde til sitt varemerke.

Kongehuset som institusjon har styrket seg i året som er gått. Ingen snakker lenger om å hoppe over prins Charles i arverekkefølgen, og 60 prosent av britene mener nå at de kongelige bedre tolker stemningen i folket.

Diana påvirket landets politiske miljø på liknende vis.

Definitivt ikke fordi hun var noen politisk skikkelse. Men fordi hun lærte britiske politikere at lederskap heller er å vise følelser enn å skjule dem, og enhver gallup viser hvor mye bedre det passer for Tony Blair enn for Tory-leder William Hague.

Hykleri

Monarkiet tok noen treffere etter Dianas død, men kritikken mot mediene var enda mer bitende.

- Jeg har alltid trodd at mediene ville drepe henne en dag, sa hennes bror, jarlen av Spencer, ved båren. Anthony Holden, en av kongehusets kritiske biografer, kalte det en av de beste politiske talene i det 20. århundre. Rett eller galt, jarlen sa hva alle følte.

Men også mediene gjorde krav på å snakke for de mange. I avisene ble «de» til «vi», «dem» til «oss». Synd å si at britene hadde fått nok. Avisa Daily Mails opplag steg med 400000 da en Diana-biografi ble trykket i en 12 uker lang serie.

Et år etter er det mer refleksjon og mindre volum. Og dette ville ikke vært Storbritannia om ikke noen kalte det hele for hykleri.

Det gjør stadig flere.

Heller ikke den siste flodbølgen av historier om fenomenet Diana har virkelig kunnet forklare hva som framkalte den voldsomme reaksjonen for et år siden.

Ironisk nok er kanskje forfatteren Helen Fielding en av dem som kommer nærmest en presis beskrivelse av hva Diana betydde for mange. I en slags nekrolog føyde hun et kapittel til bestselgeren «Bridget Jones' dagbok», og dagboknotatene fra 31. august 1997 går som dette:

«I virkeligheten var hun den single kvinnens beskyttende engel, fordi hun startet som eventyrets erketype og gjorde alt vi tror vi skal gjøre da hun giftet seg med prinsen, men hun var ærlig nok til å si at livet ikke er slik. Og hvis noen så vakker som henne kunne behandles så dårlig, så ville du ikke være et null om det samme skjedde med deg. Dessuten prøvde hun stadig å fornye seg og løse sine problemer. Hun prøvde alltid like hardt som en moderne kvinne må.»
Det er altså flere enn dronningen som av og til kan finne livet vanskelig i Dianarkiet.