Sorgens dag for FN og oss

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er ikke stormaktene som taper på at den sterkestes rett ikke får avløsning som gjeldende juss i verdenssamfunnet, det er de små og mellomstore landene. Arbeidet for å gjøre verden til et rettssamfunn har hittil vært en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk. Vi er derfor skuffet og overrasket over utenriksminister Knut Vollebæks reservasjonsløse støtte til USAs bombeangrep på Irak. I sin helt uforbeholdne form bryter støtten med denne hovedlinjen. Den er like uheldig for Norge som den nesegruse støtten daværende utenriksminister Svenn Stray i sin tid ga til USAs invasjon av Grenada. Og den svekker vårt kandidatur til en plass i FNs sikkerhetsråd.
  • Vi deler vurderingen til Sveriges utenriksminister som ikke utelukker bruk av makt, men understreker at det er Sikkerhetsrådets ansvar å opprettholde internasjonal rett. Vi er også enige med generalsekretær Kofi Annan i at torsdag var en sorgens dag for FN og verden. Krysserrakettene slo ned i Bagdad samtidig som FNs sikkerhetsråd satt sammen for å drøfte rapporten fra sin egen sjefsinspektør, Richard Butler. Butlers inspektører har sitt oppdrag og mandat fra FNs resolusjoner og fra våpenhvileavtalen fra 1991. Butler rapporterer til FNs generalsekretær og ikke til USAs president. Når USA ikke venter på Sikkerhetsrådet, får Saddam en slags rett i påstanden om at det er USA som er Butlers oppdragsgiver.
  • At FN skal ha det avgjørende ord i denne saken, betyr ikke at Russland og Kina skal gis noen utvidet vetorett. Det finnes også humanitære katastrofer som krever umiddelbar handling. Men bombene over Bagdad ble utløst av at president Clinton gjorde bombingen til automatikk etter at han i november kalte tilbake flyene som da var gått på vingene.
  • Selvsagt visste Saddam hva han gjorde da han likevel la hindringer i veien for FNs inspektører. Men Iraks brutale diktator har tidligere vist at han ikke tar hensyn til sitt folk. Ikke minst derfor bør han ikke få mulighet til å bestemme hva det internasjonale samfunnet skal foreta seg.