Sorgfortellinger

Noen ganger kan en fortelling om sorg hjelpe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DET ER TRANGT om publikumsplassene inne i teltet i Spikersuppa. En lav, litt hengslete, fyr tar ordet. Han sier han vet at vi møter hans historie med vår egen fortelling, at vi kanskje alle har en sorg. Noen nikker umerkelig. Så begynner tidligere Lyn-trener Espen Olafsen å fortelle. Han sier han syntes det var skummelt å komme ut i det offentlige rom med sin private historie. Ja, men er fortellingen hans privat? Og hvorfor er det så viktig for oss å høre om andres sorg?

DENNE HØSTEN STÅR erkjennelsesbøkene i kø. Psykiater Berthold Grünfeld fortalte til Jahn Otto Johansen om sitt liv og sine tanker før døden. Fotballspiller Dagfinn Enerly snakker om hvordan livet plutselig kan snu, om vanskelige følelser – men også om håpet. Skal vi kalle disse bøkene selvhjelpslitteratur? Kanskje. For vi leser ikke bare for å få høre om Grünfelds siste timer. Vi leser like mye for å finne noe der, noe som kan hjelpe oss i vårt eget liv. En setning, en tanke, et råd. Noe som kan få oss videre. Grünfeld sier: «Jeg skulle så gjerne hatt ti år til å leve». Og hva sier ikke det – til oss som forhåpentligvis har de åra.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer