Sorgfortellinger

Noen ganger kan en fortelling om sorg hjelpe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER TRANGT om publikumsplassene inne i teltet i Spikersuppa. En lav, litt hengslete, fyr tar ordet. Han sier han vet at vi møter hans historie med vår egen fortelling, at vi kanskje alle har en sorg. Noen nikker umerkelig. Så begynner tidligere Lyn-trener Espen Olafsen å fortelle. Han sier han syntes det var skummelt å komme ut i det offentlige rom med sin private historie. Ja, men er fortellingen hans privat? Og hvorfor er det så viktig for oss å høre om andres sorg?

DENNE HØSTEN STÅR erkjennelsesbøkene i kø. Psykiater Berthold Grünfeld fortalte til Jahn Otto Johansen om sitt liv og sine tanker før døden. Fotballspiller Dagfinn Enerly snakker om hvordan livet plutselig kan snu, om vanskelige følelser – men også om håpet. Skal vi kalle disse bøkene selvhjelpslitteratur? Kanskje. For vi leser ikke bare for å få høre om Grünfelds siste timer. Vi leser like mye for å finne noe der, noe som kan hjelpe oss i vårt eget liv. En setning, en tanke, et råd. Noe som kan få oss videre. Grünfeld sier: «Jeg skulle så gjerne hatt ti år til å leve». Og hva sier ikke det – til oss som forhåpentligvis har de åra.

AV OG TIL opplever man noe i livet som ikke kan repareres, som man ikke finner ord for. Det er som om ens egen fortelling går i stykker. Hjelper det da å lese andres fortellinger? Ikke alltid, men noen ganger. Sosiologer har lenge vært opptatt av at vi lever i et samfunn der vi må skape vår biografi. Individet er frisatt, de store rammefortellingenes tid er slutt, religion er ikke lenger menneskets trøst. Dermed har vi ikke en fastlagt biografi, men vi lever en biografi, sier sosiologen Anthony Giddens. Biografien vår er refleksivt organisert på bakgrunn av uendelig mange valgmuligheter. Spørsmålet «Hvordan skal jeg leve?» må besvares gjennom dag til dagbeslutninger. I dette ulendte seinmoderne terrenget, spiller mediene en sentral rolle. Mediene er på en gang fora og mulighetsbetingelser for den refleksive omgangen med selvet. Bøker og aviser kan framvise ulike måter å leve på, og det allmenne ligger i opplevelses – og refleksjonsmuligheten mellom hver enkelt leser og utsagnet. Dermed blir det viktig at flest mulig ulike historier blir fortalt, slik at vi finner noe å gjenkjenne oss selv i.

INGEN JOBB ER mer utmattende enn å sørge. Så skal man da heller ikke gjøre det alene. Det er hovedbudskapet i Espen Olafsens bok. Han viser hvor viktig det er å være ærlig og sårbar overfor omgivelsene – slik at andre kan komme til og hjelpe. Selv kaller han venner og familie for bakkemannskapet. De som holder han fast. Uten dem hadde han ikke klart det. Olafsen sier han skulle ønske flere menn i sorg kunne si det som det er: Jeg trenger hjelp. Slik blir ikke Olafsens fortelling privat, den blir allmenn.

FOR ÉN SAK er det å speile sin egen biografi i mediefortellinger, og finne gjenkjennelse der. Noe ganske annet er det for hver enkelt av oss å gjenfortelle sin historie for å gi den mening og sammenheng. Da hjelper ikke medieoffentligheten; da må det håndfaste mennesker til.