Soriamorisk helse

EU har satt sosiale helseforskjeller høyt på sin dagsorden. Kan en norsk rød-grønn regjering være dårligere?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN 17. OKTOBER kom Jens Stoltenberg ut på Slottsplassen i Oslo med sin nye rødgrønne regjering. Samme dag arrangerte den britiske regjeringen en stor påkostet konferanse i London om sosiale ulikheter i helse. Hadde det ikke vært for all viraken rundt utnevnelsen av de nye statsrådene, burde flere av Stoltenbergs ministere vært til stede på konferansen. I det minste for å markere at en norsk rødgrønn regjering er like opptatt av helseforskjeller som EU-formannskapet. Og minst like opptatt av den skjeve fordelingen av uhelse som den foregående regjering var.

FOR DET ER ugjendrivelig bevist at jo lenger ned på den sosiale rangstigen folk befinner seg, jo dårligere er helsa og jo kortere lever de. Jeg var nylig på en folkehelsekonferanse i Bodø som fylkesmannen i Nordland arrangerte sammen med fylkeskommunen og Kommunenes Sentralforbund. Der lyste urettferdigheten mot oss fra lysbildelerretet: Dødeligheten er høyere i de lavere sosiale lag, spedbarnsdødeligheten er høyere, depresjon og angst er mer utbredt blant dem med lavest utdanning. Andelen røykere er høyere blant folket på gølvet. De som bor i Oslo øst har mer muskel- og skjelettsykdommer og diabetes enn de som bor i Oslo vest. De i øst trenger også oftere blodtrykksbehandling. Forekomsten av langvarig eller kronisk sykdom er 50 prosent høyere blant menn med lav utdanning enn blant menn med høy utdanning. Hver femte mann som har et manuelt yrke oppgir at han har dårlig helse mot bare hver tiende mann i overordnede yrker. Ernæringen er dårligere, livsstilen er usunnere etc., etc.

GRAFENE viser at det er en helt lineær sammenheng mellom inntekts- og utdanningsnivå og helse. Sammenhengen er så klar at det ikke er opp til enkeltindividene å utjevne forskjellene alene. Det er utvilsomt bra dersom Per og Pernille slutter å røyke. Men som det ble understreket på konferansen i London, må de som har ansvar for folks helse lete etter årsakene bak årsakene. Skal helseforskjellene reduseres, må forskjellene i levekår reduseres. Og da må politikerne gjøre noe med samfunnsutviklingen. For forskjellene mellom fattig og rik har bare økt de siste tiåra. Det samme har ulikhetene i helse.

VI SKULLE TRO at Soria Moria-gjengen nærmest sto og trippet av iver etter å komme i gang med utjevningen av helse. Men det står ikke ett ord i Soria Moria-erklæringen om dette. Og så vidt jeg vet er det ennå ikke tatt noe initiativ fra regjeringen overfor Sosial- og helsedirektoratet etter at tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen i et brev foreslo at det ble nedsatt en gruppe med representanter fra alle sektorer, en såkalt tverrsektoriell gruppe, i tillegg til direktoratets egen ekspertgruppe. Det har Gabrielsen åpenbart gjort i erkjennelsen av at bekjempelse av helseforskjeller er et for stort problem for helsesektoren alene. Det er, som daværende Røde Kors-general Jonas Gahr Støre skrev i Dagbladet i sommer, en større oppgave enn som så. «Sosiale ulikheter i helse er forårsaket av samfunnsmessige forhold som det er mulig å endre. Dette er ikke bare et fattigdomsproblem. Vi kommer ikke forskjellene i helse til livs om vi gjør dem til et problem for helsesektoren alene og det handler ikke bare om individuelle livsstilsvalg fordi sosiale strukturer i samfunnet er så viktige for å bestemme hvilke valg folk treffer», skrev Støre.

UNDER FEIRINGEN av Haakon Lies hundreårsdag pekte jubilanten selv på at forskjellene i levealder mellom «beste» og «verste» bydel i Oslo var så mye som 12 år. I velkjent stil formante Lie den påtroppende statsministeren å ta fatt i forskjellene og gjøre noe med dem.

DET ER LETTERE sagt enn gjort. Jeg skrev i en tidligere artikkel om temaet at Dagfinn Høybråten måtte kunne gå på vannet dersom han ville redusere helseforskjellene i ei tid da sterke samfunnskrefter bidrar til å øke dem. Men foreløpig leder han på sine politiske konkurrenter. Han utarbeidet folkehelsemeldingen med målsetting om å gjøre noe med det i 2003. Og han gjennomførte røykeforbudet i 2004. Det kan faktisk vise seg på statistikkene om 10-15 år, ettersom røyking er mest utbredt i lavere lag og fører til mange helseproblemer. Hvis regjeringen Stoltenberg vil sette merke etter seg, og være bedre enn sin erkemotstander i helse- og sosialpolitikken, må den i det minste utarbeide en soriamorisk helsevisjon.