Aller først noen oppklaringer:

1. Kongsvinger er ikke det samme som Kongsberg.

2. Kongsvinger ligger ikke på Hedemarken. Det ligger i Hedmark. Sør-Hedmark.

3. Kongsvinger er en by.

4. Opprinnelig var det to byer i Hedmark, Hamar og Kongsvinger. Elverum har fått utlignet sitt mindreverdighetskompleks i moderne tid. Så det så.

Tekst fra sør

Sånn. Det var godt å få sagt det.

Mindreverdighetskomplekser, sier du? Jo takk, det rusler og går.

Vi har kanskje ikke all verden å skryte av der inne på skogen. Tidvis har det vært tøft å forsvare Kongsvingers og Sør-Hedmarks ære utad. Nordmenn framstår jo omtrent som amerikanere når de prøver å resonnere seg fram til hvor Kongsvinger ligger på kartet. Og det ligger altså ikke i Buskerud.

Kongsvinger ligger ti mil nordøst for Oslo, selv om det ofte føles som avstanden fra New York City til Ulan Bator.

Kongsvinger ligger ti mil sør for Hamar, og det føles på kroppen som avstanden fra Milano til Brindisi. Bønda i fra sør, liksom. Alt av verdi har havnet lenger nord.

Distriktshøgskole? Nei. En hyggelig pub eller en bra bar? Nei.

Alle som har sjekket utelivet i for eksempel Tønsberg, vet at det provinsielle særpreget (også kjent som «harryfaktoren») kan være betydelig, selv i forsøksvis urbane bysentra i området rundt hovedstaden. Kongsvinger fikk sin første ordentlige kaffebar sommeren 2000.

Et bra fotballag da? Ikke nå lenger.

KIL var det eneste vi hadde å skryte av da vi dristet oss ut i den store verden, for eksempel ved å ta den nå for tida bortimot ubrukte Kongsvingerbanen til Oslo. KIL hjalp oss som er født på 70-og 80-tallet til å gå gjennom oppveksten med hodet ikke nødvendigvis hevet, men i hvert fall i vater. Heldigvis holdt de seg unna nedrykksstriden i 2. divisjon i år. Såvidt.

Noe annet å fortolle? Nja, noen billige vinflasker fra Systemet i Charlottenberg, kanskje.

Så hvor finner en Kongsvinger-gutt materiale til litt seriøs bystolthet?

Kanskje ikke på det relativt nybygde kjøpesenteret Kongssenteret, som ofte føles som det er blitt oppført nettopp for å døyve de verste mindreverdighetskompleksene man pådrar seg i en liten by midt inne i skogen.

Kanskje heller ikke i det arkitektoniske katastrofeområdet som er Kongsvinger sentrum. Det står såpass dårlig til at det visstnok er tema for en hovedfagsoppgave.

Det er kanskje et stygt sted å vokse opp, men det er i det minste et trygt sted å vokse opp. Det skal Kongsvinger ha. Det virker som det er like kjipt å være fjortis uansett hvor i verden man befinner seg, så kidsa fra Hedmark er neppe verre stilt enn andre.

Derimot ligger det mye stolthet og venter på den stjerneformede Kongsvinger Festning en klam sommerdag, med utsikt over sandbankene langs Glomma, mil på mil med frodig skau og distriktsutbyggingsstøtten fra 60-tallet omsatt i en byplanlegging så langstrakt at den nesten hadde fortjent en trikk.

Det er deilig når noen nevner 1-1 mot Juventus på Ullevaal i andre runde i UEFA-cupen i 1993. Skikkelig deilig, faktisk. Heia KIL, tross alt.

Det er kult når Håvard Gimse spiller piano i Carnegie Hall, når Päronsoda vinner Spellemannspris eller når byen i år kan skilte med to debutanter i forlagenes bokhøst. «Hun er fra Kongsvinger!», kan man spontant hoie når Heidi Linde dukker opp på Bokbadet, og tenke at «joda, det går an å bli urbanist selv om du er fra Kongsvinger».

Debutantkollega Levi Henriksen, opprinnelig fra hillbillygrenda Granli, er definitivt spot-on når han i sin ferske novellesamling «Feber» trekker paralleller med de amerikanske sørstatene og gir den tradisjonelle sør-hedmarkske ydmykheten og skeptisismen en stemme, en stemme som er i slekt med eidskogingen Hans Børlis lyriske meditasjoner over hogd ved, levd liv og av og til også jazztrompet. Børli er noe av det fineste vi har å by på i Sør-Hedmark. Det er mer sjel mellom granleggene enn du tror. Mer sjel enn i caffe macchiato-med-lettmelkhelvete og stål-er-stil-designerbar.

Vi kaller det sørstatsoul.