Sorteringsskolen

Før sorterte man menneskene etter evner. Nå gjøres det ved «valgfrihet».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MIN UNGDOM sorterte skolen menneskene brutalt og effektivt. De flinkeste barna kom inn på realskole og gymnas, de mindre flinke ble tilbudt framhaldsskole. Og var de «skoletrette», kunne de slutte etter sju års folkeskole. De flinkeste kunne seinere velge utdanning og jobb på øverste hylle. De mindre flinke måtte ta til takke med det de kunne få. Fra den sommeren vi gikk ut av sjuendeklasse var vi enten «soss» eller «harry». Elever fra bedre hjem, som ikke kom inn på realskolen i første runde, gikk gjerne om igjen sjuende klasse for å prøve seg på nytt. Utslåtte elever fra arbeiderhjem, med liten tradisjon for utdanning, fant sin plass utenfor utdanningssamfunnet. Dette skapte konflikter som gikk på nevene løs.

TRØSTEN den gang, på 60-tallet, var at det var bruk for oss alle. Det var vekst og framgang og behov for ledige hender. Noen ble visergutter og skapte seg seinere en karriere i varehandelen. Kanskje tok de handelsskolen. Andre dro til sjøs og kom hjem, i det minste med livserfaring. En annen trøst var at verden gikk framover. I løpet av 70-åra var ungdomsskolen og ni års obligatorisk skolegang en rettighet for alle. I 1994 ble retten utvidet til å gjelde videregående utdanning. Litt seinere kom etterutdanningsreformen som i praksis sikrer alle som ønsker det rett til utdanning som de tidligere ikke hadde hatt mulighet til å få. Drømmen om enhetsskolen var inntil nylig fortsatt levende, i betydningen en felles god offentlig skole for alle, uavhengig av bosted og inntekt.

SORTERINGEN ble det imidlertid ikke slutt på. De flinke var fortsatt flinkest. De fikk best karakterer, kom inn på lukkede studier og fikk seinere de beste jobbene. Forsøkene fra forstandige pedagoger og mennesker med et raust menneskesyn på å fjerne karakterene på ungdomsskolen mislyktes. Men sorteringen var likevel flyttet litt høyere opp i aldersklassene enn i min skoletid. Mange lærere på de høyere trinnene i allmennutdanningen har ved enhver åpning for alle sukket over «elevmateriellet». Plassene fra 8.- 13. trinn var ikke lenger et knapphetsgode. Dermed dugde ikke lenger duksepedagogikken. Skolene, som før overlot «ansvaret for egen læring» til elevene, hadde ikke lenger strykkarakteren som effektiv sanksjonsmulighet. Det, pluss en lite tilpasset skoletilværelse for teorisvake elever, bidro til disiplinproblemene vi hører så mye om. Velstående akademikerforeldre så sine barn lide over at det ble for mye støy i klassen. Dessuten hadde den dyktige mattelæreren forsvunnet over til et bedre betalt yrke i privat næringsliv.

I OSLO kom det dessuten etter hvert så mange innvandrerbarn som skremte alle de pene, hvite menneskene. Hva vil ikke skje med mitt barn, hvis det skal gå sammen med barn som snakker urdu og somalisk? Hva forteller det om meg, at mitt barn går på en skole med mørkhudete barn? Hva sier det om min stand og min klasse? Tenkte mange. Og brukte alle sparepengene sine for å kjøpe bolig der hvor det ikke var så mange innvandrerbarn. Det var lenge den eneste måten å sikre at barna kom på en «god skole». Det skulle etter hvert vise seg å være lønnsomt. For det ble etter hvert flere som ville flykte fra øst.

MEN I TILLEGG måtte man ha fritt skolevalg. Det ble begrunnet med at det ville skape sunn konkurranse mellom skolene som ville gjøre alle skolene bedre. Dessuten måtte det være et gode at foreldre og elever ved videregående skoler, kunne velge mellom flere skoler, ikke bare mellom ulike linjer og fordypningsfag. Og når flere forskningsrapporter hadde slått fast at enhetsskolen bare reproduserte sosiale skiller, hva skulle man da med den? Da burde man like godt også få et privat tilbud, slik at de som ikke kom inn på de beste offentlige skolene i Oslo vest, men som veldig gjerne ønsket seg en «god skole», kunne unngå å gå på skole i Oslo øst.

NÅ VISER forskning gjengitt i Aftenposten det vi hele tida har forutsett: Fritt skolevalg har ikke bidratt til å få elever med ulik sosial bakgrunn til å møtes på samme skole. Elevene fra Oslo Vest velger heller private skoler enn skoler i Oslo øst. Derfor erkjenner utdanningsminister Kristin Clemet nå at man ikke kan begrunne «friskoler» og valgfrihet med annet enn at valgfrihet er et gode i seg selv. Et gode som øker avstanden, spenningen og konfliktnivået mellom dem som har valgmulighetene og de andre, tilføyer jeg.