SOS på SMS

Barn og oppvekst er alle regjeringers hjertesak. Hvorfor går det likevel så galt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET FINNES KNAPT

noe offentlig organ som har fått så mye juling gjennom nyere historie som barnevernet. Det måtte i så fall være barna som var underlagt den offentlige omsorgen. Hjerterå avsløringer om mishandling og overgrep, brutal avstraffelse, følelseskulde og utbytting av barns arbeidskraft har forferdet godtfolk forut for hver ny reform og lovparagraf vi har fått siden vergerådsloven trådte i kraft i 1900. Det har bokstavelig talt gått slag i slag i arbeidet med å oppdra «sædelig forkomne og vanvyrde børn» til lovlydighet for å spare samfunnet for utgifter til straff og fengsel, som det het den gangen. I dag gjelder som kjent imperativet «til barnets beste» når den nyeste barnevernloven av 1992 regulerer tiltakene som kan settes i verk når de biologiske foreldrene kommer til kort. Barna har både fått internasjonale rettigheter og formell status som egen part i saken, den som skal vises størst hensyn.

LIKEVEL FORTSETTER

avsløringene. Tidligere barnehjemsbarn står fram på rekke og rad og krever erstatning for det ene overgrepet verre enn det andre, splitter nye offentlige granskinger avdekker enda mer elendighet i vår helt nære fortid, og for et par dager siden avdekket Riksrevisjonen «gjennomgående lovbrudd og sviktende rutiner» hos barnevernstjenesten som har ansvaret for tilsyn og oppfølging av landets mer enn 6000 barn i fosterhjem. Eller tydeligere: Når myndighetene fratar mennesket det største godet i livet, omsorgen for egne barn, er sjansen gjennomgående stor for at de samme myndighetene utsetter barna for «gjennomgående lovbrudd». Eller enda tydeligere: Selv om loven ivaretar barnas rettssikkerhet, hjelper det lite hvis ingen ser til at lovens intensjon ivaretas i praksis.

SMS-MELDING FÅR NY

betydning når fosterbarn må sende SOS-melding for å slippe ut av fosterhjemmet, dokumentert på TV denne uka. Det er som kjent enkeltsakene som setter fart på indignasjonen, særlig når den lokale barnevernssjefen har plikt til å forholde seg taus om sakens fakta og må avstå fra å røpe sensitiv informasjon som kan forklare avgjørelser som møter kritikk. Fagstatsråden og barneombudet kan derimot kappes om å ta avstand fra forholdene, og Laila Dåvøy lover ny gjennomgang av ordningene og ikke minst en helt ny omorganisering av det statlige barnevernet fra januar 2004. For mye skal bli enda bedre. Barnevernet skal deles inn i fem regioner og befolkes med 27 fagteam som skal bistå det kommunale barnevernet med rundt 179 stillinger, uten at jeg vet om kurset for fosterhjemsforeldre, PRIDE, blir obligatorisk eller om alle fosterhjemsbarn omsider får sin egen allerede lovpålagte tilsynsfører fra årsskiftet.

DEN SKAL SVI,

rapporten fra Riksrevisjonen. Barnevernets taushetsplikt er en åpenbar og trolig nødvendig hindring for fullt innsyn når mediedebatten handler om enkeltsaker. Derimot er Riksrevisjonens dom over hele fosterhjemsordningen så oppsiktsvekkende fellende at de barnevernsfaglige autoritetene nå må begynne å svare for seg. Alle skjønner at mange fosterbarn sliter med tung bagasje og at fosterforeldre påtar seg en særlig ansvarsfull jobb. Vi skjønner også at fosterforeldre, som tilfellet er med de biologiske, kan svikte oppdraget sitt. Det vi ikke behøver å forstå er at tilsynet, veiledningen og oppfølgingen uteblir overfor dem som trenger støtten mest.

Å TA BARNA FRA

foreldrene er en lovpålagt nødutvei, en siste løsning når alt annet er prøvd. Å fjerne barna fra uegnete fosterforeldre er heller ikke gjort i en håndvending. Det må nemlig først vurderes hva som er til barnets beste, altså må det først etableres en omsorgssituasjon som er påvist bedre, det må foretas en realitetsvurdering og utredning etter lovens paragraf 4-17. Det er dette barnevernet i Sør-Varanger viser til når de ennå ikke har flyttet guttene som roper SOS over mobilen. Det er med andre ord gjort i aller beste hensikt, i tråd med alt lovarbeid som i dag gir barn større rettsvern, bedre oppvekstvilkår og flere rettigheter enn noen gang tidligere i historien. Likevel kommer vi altså til kort. For ingen kan vedta en lov mot en dårlig barndom. På den annen side, det fritar oss ikke for retten til å prøve.