Sosialhjelp med skjønn

De statlige retningslinjene for sosialhjelp skal gi kommunene en veiledning i hvor store stønadssummer de bør holde seg på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I et oppslag i Dagbladet 30. mai går byrådsleder Erling Lae til frontalangrep på meg og hevder han er sjokkert over de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av sosialhjelp. Helse- og sosialombudet er også ute med karakteristikker av rundskrivet. Slike angrep er det ikke grunnlag for.

Som andre forenklede framstillinger blir Laes regneeksempler både riktige og gale. Det er riktig at Oslo kommunes satser for enkelte grupper av sosialhjelpsmottakere ligger over satsene i de nye statlige retningslinjene. Han har også trukket fram det verst tenkelige eksempel. Andre eksempler ville vise mindre forskjeller. I noen eksempler ville også Oslo-familier, som store barnefamilier, komme betydelig bedre ut med bruk av de statlige satsene.

Unaturlig

Jeg finner det ikke unaturlig at satsene i Oslo for noen grupper ligger noe høyere enn de statlige veiledende retningslinjene. Det kan det være gode grunner til. Sosialhjelp er fortsatt en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når den vurderer om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Det er også naturlig at den enkelte kommune gjør slike vurderinger når den skal fastsette lokale satser, på samme måte som individuelle hensyn også må legges til grunn.

Stønadsnivået i de statlige veiledende retningslinjene bygger på en konkret vurdering av de utgiftene som omfattes av retningslinjene. La meg understreke at retningslinjene ikke omfatter alle typer utgifter. Boutgifter, og enkelte andre utgifter som ellers er en del av «kjerneområdet» i folks livsopphold, vil naturlig variere så mye fra kommune til kommune at de er holdt utenfor, og må vurderes særskilt.

Basert

Satsene er også naturligvis basert på et gjennomsnittlig nivå på landsbasis. Det betyr at enkelte kommuner har gitt mer, mens andre har ligget godt under de statlige veiledende retningslinjene. Forskjeller kan være godt begrunnet. Det er derfor vi ikke har ønsket å gi faste, ufravikelige normer, slik Hjort etterspør. Mitt mål med de veiledende satsene har vært å gjøre noe med tilfeldig forskjellsbehandling og ulikhet i stønadsnivå i kommunene, som ikke skyldes ulikheter i behov. Erfaringer har nemlig vist at det har vært svært ulik praksis mellom kommuner, og også innenfor samme kommune, når det gjelder utmåling av stønad. Jeg har også særlig ønsket å gi et signal til de kommuner som ligger svært lavt, om at de bør vurdere stønadsnivået sitt på nytt. På denne måten håper jeg at retningslinjene på sikt kan bidra til å løfte stønadsnivået i disse kommunene.

Opptatt

Jeg har vært opptatt av at barn som i en kortere eller lengre periode lever i en familie som har sosialhjelp som hovedinntektskilde, skal ha en så normal oppvekst som mulig. Derfor er det utarbeidet egne satser for barn, og disse satsene er aldersgraderte, da utgifter til barn øker med økende alder. I de statlige retningslinjene er det heller ingen begrensning i hvor mange barn man får tillegg for, slik som man praktiserer i Oslo kommune.

De statlige veiledende retningslinjene er nye, og vi vil naturligvis følge nøye med i utviklingen, eventuelt justere retningslinjene. Før sommeren vil departementet også sende ut en revidert utgave av rundskrivet som omhandler økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Dette vil sette de veiledende retningslinjene inn i sin rette sammenheng og gi utdypende kommentarer til intensjonen i loven. Jeg håper og tror at dette rundskrivet kan bli et nyttig verktøy for kommunene i det daglige arbeidet til beste for dem som trenger sosialhjelp i kortere eller lengre perioder.