Sovjetspøkelser

Historien spøker i Hviterusslands folkeavstemning og Vladimir Putins innstramninger i Russland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«I MOTSETNING

til i Vesten er det tsarer, ikke bedrifter som styrer i Russland. Makten til Putin og Lukasjenko i Hviterussland er gitt av Gud,» sa Pavel Borodin, sekretæren i unionen mellom Russland og Hviterussland, da han ble intervjuet av Ekho Moskva i anledning folkeavstemningen i Hviterussland søndag. Slik president Lukasjenko ønsket, ble flertallet stort nok til å endre grunnloven og sikre at han blir sittende ved makten for eksempel for livstid - eller i alle fall lenger enn to perioder. Også Russlands grunnlov begrenser presidentens tid ved makten til to perioder, derfor er en tilsvarende folkeavstemning «svært sannsynlig» der, sier Borodin. Ifølge OSSE og andre observatører var valget en farse med ferdigtrykte stemmesedler. Likevel er valgresultatet godkjent av Russland

HVITERUSSLAND

er et slags sovjetisk museum, med Lukasjenko som Europas siste diktator. En av hans opponenter, den hviterussiske dikteren og tidligere ambassadøren Gennadij Buravkin, mener han kan få følge av flere: «Det som skjer i Hviterussland i dag, er deres framtid,» sa han på en pressekonferanse i Moskva tirsdag. Signalene fra Moskva er foruroligende: Etter å ha innført en valgordning som gir Kreml full kontroll over Dumaen og etter å ha lagt alle tv-stasjonene inn under staten, opprettet Putin et råd av «vanlige russere» som skal komme med kritikk og innspill til presidenten. Men hvorfor ikke lytte til uavhengige opposisjonspolitikere og uavhengige medier i stedet? For noen dager siden ble en lov vedtatt som sikrer presidenten kontroll over dommerne - dermed forsvinner den gryende uavhengigheten i rettsvesenet.

HVORDAN SKULLE

da også Russland, Hviterussland og de øvrige sentrale sovjetstatene kunne bevege seg mot ei framtid preget av rettssikkerhet og et fungerende sivilsamfunn, når man aldri har maktet å se sin egen fortid i øynene, men bare styrtet framover som om ingen ting er hendt? Med andre ord: Hvordan kan arven fra Sovjetunionen forstås og forvandles? Det spørsmålet stiller den amerikanske historikeren Anne Appelbaum i sin bok «Gulag», vel den grundigste og mest omfattende gjennomgang av bolsjevikenes leirsystem som hittil er skrevet. Den kom på engelsk i 2003; Appelbaum fikk Pulitzer-prisen for boka; og den foreligger allerede på norsk.

Appelbaum fikk ideen til boka da hun for noen år siden så hvordan merker, skinnluer og militæreffekter fra Sovjetunionen ble solgt til turistene. Men kunne man tenke seg en tilsvarende handel med effekter fra Nazi-Tyskland? Hvorfor er hammer og sigd-symbolet en harmløs turisteffekt, mens hakekorset er bannlyst? Årsakene er mange; Appelbaums poeng er at det ikke bare er de gamle sovjetstatene som har lukket øynene for Stalin-tidas grusomheter. En tilsvarende blindhet finner vi i Vesten - til tross for at omkring 29 millioner mennesker var innom leirsystemet i Sovjetunionens levetid, og for at Stalin i 1930-åra konstruerte en hungersnød i Ukraina som drepte flere enn det antall som forsvant i Hitlers dødsleirer. Det er Russland blindheten går hardest ut over.

APPELBAUM FORTELLER

leirsystemets historie, fra dets begynnelse under Lenin, til dets avvikling under Gorbatsjov. Det var en avgjørende og vesentlig del av hele Sovjetunionens struktur, og preget befolkningens forståelse av seg selv og av samfunnet - som i leirene ble kalt «den store sonen», i motsetning til «den lille sonen», som var straffeanstaltene. Eller straff? I likhet med hva som var tilfelle i Nazi-Tyskland, ble folk arrestert for hva de var, ikke for hva de gjorde. Var du jøde i Hitlers rike, var du et skadedyr som skulle dø. Ble du kalt «folkefiende» eller «klassefiende» i Sovjet, var du likeledes et skadedyr som skulle fjernes. Fordi det verken finnes noe nasjonalt minnesmerke over ofrene eller noe oppgjør med fortida, er arven etter Gulag virksom den dag i dag.

APPELBAUM FINNER

blant annet virkningene i forakten for lovene - ingenting ødelegger respekten for lov og rett mer enn at illgjerningsmenn slipper unna - og i den manglende respekten for enkeltmennesket som preger dagens Russland. Hvis ikke i det minste landets elite innser at alle mennesker har verdi og betydning, «er Russland dømt til å bli dagens nordlige utgave av Zaïre, et land befolket av utarmede bønder og politikermilliardærer som plasserer sine verdier i sveitsiske bankhvelv». Eller landet er dømt til å gjenta sin autoritære fortid i stadig nye varianter. Vil vi i Vesten unngå det, bør vi søke etter måter å hjelpe Russland til å komme overens med sin fortid.