Søvnløse reformister

Dagens mattips

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var nå, i februar 2009, i finanskrisas og arbeidsledighetens år, at Nav-kontorene skulle stå klare, skinnende, nye, velsmurte og parate til å hjelpe en stigende strøm av klienter. Men den kraftige økningen i arbeidsledigheten kom et år for tidlig. De nav-ansatte er fortsatt i gang med omstillingsprosessen. Fortsatt gjenstår det å opprette 150-160 nav-kontorer rundt om i landet på ruinene av tidligere kommunale sosialkontorer og statlige trygde- og arbeidskontorer. Reformen skal etter planen først være ferdigstilt innen utgangen av 2009. Og 17 000 ansatte med møysommelig oppbygd kompetanse på tre ulike felter, driver fortsatt og setter seg inn i lovverk og prosedyrer som inntil nylig var relativt ukjent for dem.

I Oslo og Hordaland tvinges arbeidsledige over på sosialtrygd fordi saksbehandlingstida for nye arbeidsledige er to måneder. Og sosialklienter kan ikke uten videre får sosialstønad hvis de har formue eller inntekt av ulikt slag. I Oslo har de dessuten nedbemannet sin nav-stab for å holde budsjettet, slik at tidligere nav-ansatte går ut av kontoret og stiller seg bakerst i rekka av arbeidsledige. Er det rart avisene skriver? Og burde ikke arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje «Snekker» Andersen skjelve?

Bjarne Håkon Hanssen så lenge ut til å bli statsråden som skulle klippe over snora på det aller siste klargjorte Nav-kontoret en gang i høst. Men så ble han plutselig helseminister for å rydde opp i alle vanskelighetene i helsevesenet. Men mens han ennå var arbeids- og inkluderingsminister var han foredragsholder hos hovesammenslutningen Akademikerne, i anledning organisasjonens 10-årsjubileum i 2007. Og der tilkjennega han følgende: «Er det noe som holder meg søvnløs, så er det (…) Nav-reformen». Han siktet til reformens kompleksitet. Selv har vi omtalt reformen som regjeringens egentlige månelandingsprosjekt. Hva er vel noen rørstumper på Mongstad sammenliknet med å omvende regelkyndige byråkrater fra tre, sterkt avgrensede fagmiljøer til å smelte sammen til en masse brukerorienterte, tjenesteytende ånder.

Hanssen var den n-te i rekka av statsråder som hadde gnagd på tanker om hvordan alle de uføre, trygdede, arbeidsledige, rusmisbrukere og sosialklienter kunne hjelpes best mulig av velferdsstaten. Jeg husker arbeidsministere helt tilbake i begynnelsen av 90-tallet som tenkte høyt om muligheten for å samle sosial-, trygde og arbeidsmarkedsetat under samme tak. Arbeidsløse og sosialklienter må slippe å være kasteballer i en byråkratisk jungel. De måtte kunne gå inn én dør og få de tjenester og den hjelp de trengte.

Den ene statsråden etter den andre hadde en nav-liknende framtidsdrøm. Den fikk næring av følelser av omsorg og godhet for de trengende, forsterket av en ikke ubetydelig sosialøkonomisk innsparingsmulighet dersom en reform kunne få flere utstøtte over i arbeid. Det tok tid å gi planene substans. Først i Bondeviks andre regjering kom stortingsproposisjonen med forslag om nyordningen. Valgresultatet i 2005 ga de rødgrønne ansvaret for gjennomføringen. Og Bjarne Håkon Hanssen tenkte høyt i Dagbladet om hvordan han skulle få sosialklientene «opp om morran» ved å tilby velferdskontrakter på visse vilkår.

Selv om han lå søvnløs med tanke på reformen, ville han fått mareritt hvis han da hadde skjønt hva som skulle inntreffe samtidig. Verdensomspennende økonomisk krise som øker antall arbeidsledige med 1000 i uka, forsinkelser i gjennomføringen av pensjonsreformen og overambisiøse målsettinger fra regjeringens og Stortingets side. NAV-direktør Tor Saglie, for øvrig toppbyråkrat siden Astrid Gjertsens dager som forbrukerminister, forklarer den siste tidas rot med at det har vært for mange store oppgaver som skulle løses samtidig.

Arbeidsforskningsinstituttet legger i dag fram sin andre evalueringsrapport om framdriften og gjennomføringen av prosessen. Av den framkommer det at en foruroligende stor del av de ansatte mener de har fått for liten opplæring til å mestre de nye oppgavene de har fått. Ni av ti mener de har fått mer å gjøre. Dessuten klager mange over at utbetalingen av trygdeytelsene er flyttet fra de lokale kontorene, som møter klientene ansikt til ansikt, og over til ansiktsløse forvaltningsenheter. Til tross for dette viser evalueringen at de fleste har tro på reformen og er lojale mot den. Og et klart flertall mener utviklingen går i riktig retning.

Det er imidlertid en fattig trøst for dem som mister jobben og ikke får arbeidsledighetstrygd.