Spår monarkiets undergang

Den 17. januar 1991 døde kong Olav, folkekongen. I dag, ti år etter, er det for første gang en reell diskusjon rundt monarkiets stilling i Norge. Ifølge professor Trond Nordby ved Universitetet i Oslo har denne diskusjonen bare en utgang: republikk i Norge. Det har han også fortalt kronprinsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dersom monarkiet var en sykehuspasient, hadde det allerede blitt holdt kunstig i live, mener professor Nordby. Han mener det nå er på tide å koble av respiratoren, og innse at samfunnet trenger en ny styreform.

Dødsårsaken til kongedømmet Norge oppgir han som «fall fra stor høyde». En konge ribbet for reell politisk makt, og institusjon med presset symboleffekt.

Gammel storhet er ikke argument godt nok til å gi kong Harald, kronprins Haakon og den øvrige kongefamilie en framtid på slottsbalkongen, mener professoren.

En nedvurdering

- I dag holdes symbolikken oppe stort sett bare 17. mai. Der de kongelige står med store hatter og flagrende sløyfer, minner de mest om svenskenes mai-stang som pyntes til fest. Jeg selv har vanskelig for å godta denne seansen - mest fordi den innenfor kongeideologiens rammer bygger på en sterk nedvurdering av de evnene folk flest har til å tenke, sier Nordby.

Gjennom de tre siste årene har republikaneren fra Finnskogen, som var kronprinsens professor ved Universitetet i Oslo, gjentatte ganger framført sine republikanske synspunkt i mediene. Han har også forelest for kronprinsen om Norges historie etter 1814, og han har personlig oppfordret tronarvingen til å vurdere sin framtid. Han skulle gjerne ha snakket mer både med kronprinsen og hans far.

Under press

Nordby tror nemlig at også kongehusets øverste representanter er i tvil om hva som er deres egentlig rolle i år 2001 - en samtid der både Kirken og kongedømmet står under sterkt press.

Begge institusjonene har samme problem: Ingen av dem finner helt sin plass i samtida, mener Nordby.

- Harald er jo en sympatisk mann, og det er ikke han som person som er skyld i det vi nå opplever. Ser man dette i et kort perspektiv kan det kanskje virke slik, siden han har vært gjenstand for mye av debatten, sier Nordby og henviser til bråket rundt fasanjakten i Sverige, hestegaven fra Rimi-Hagen og holdningsendring når det gjelder sønnens samboerskap. Så seint som i 1995 uttalte kongen seg negativt til samboerskap i boka til Per Øyvind Herradstveit «Kong Harald - monarkiet i medvind og motvind».

Mistet makt

- Årsaken til at monarkiets tid er forbi ligger langt tilbake. Den sittende kongefamilien kan ikke lastes. Grunnsteinene for en statsleder må være politisk makt. Ved innførelsen av parlamentarismen mistet kongehuset i realiteten sin vetorett. I dag er det bare ritualer igjen, sier Nordby. For å underbygge sin argumentasjon viser han til tidligere rektor og professor Frede Castbergs vurdering av kongens maktinnflytelse etter parlamentarismen: «Kongen må utøve sin myndighet i overensstemmelse med sin parlamentariske regjering.»

Nordby mener kongehusets problemer kan deles i to. På den ene siden er kongehusets manglende politiske innflytelse. Samtidig sliter man med symboleffekten og omdømmet. Det første slaget er allerede tapt. I framtida kommer også symboleffekten til å forsvinne, mener han.

- Kongehusets tilhengere kan deles i tre kategorier: Tradisjonalistene som har et forhold til monarkiet med bakgrunn i vår historie, den vanlige mannen i gata som er kongetro fordi han alltid har vært det og til slutt, den oppvoksende generasjonen som synes kronprinsen er kul og modig, akkurat som de beundrer en popstjerne, sier Nordby, som tror vi nå opplever en dreining:

- Større deler av befolkningen tilhører de to siste kategoriene, og med det faller selve grunnfjellet til monarkiet bort.

Splittende

- Vi ser nå en tendens til at de kongelige i større grad kommer med politiske utspill. Og vi ser at kronprinsen beundres av én generasjon, mens han er mindre populær hos en annen. Kongen som samlende element mister sin kraft hvis han har en framtreden som kan oppfattes som splittende, konkluderer Nordby.

Dersom dagens trend fortsetter, må folket i framtida, mener Nordby, være villig til å godta en monark som kommer med utspill som går på tvers av det som blir oppfattet som politisk korrekt.

- Selv om den sittende kongefamilien har skikket seg godt, har vi ikke lenger noen garanti for at det også skal være situasjonen i framtida, sier Nordby.

Ni til fire-jobb

I samtaler med professoren var kronprinsen åpen og lærevillig. At han skal følge sin lærers anbefalinger og forlate tronen er det likevel liten sjanse for.

Også Nordby tror kronprinsen kommer til å stå på slottsbalkongen sammen med sin Mette-Marit. Men han tror ikke at det er to lykkelige mennesker som står der, slik situasjonen er for monarkiet i dag.

- Som konge har du i realiteten begrenset ytringsfrihet. Du må spille en rolle hver eneste dag, og hele tida være bevisst på at du oppfattes som nøytral. Kronprinsen har antydet at han ønsker å spille denne rollen som en vanlig ni til fire-jobb. Det lar seg ikke gjøre. Man kan ikke ha arverett til en ni til fire-jobb. Da kan man like gjerne velge president, sier Nordby.

Det at hans elev ikke er innstilt på å være heltidskonge tror Nordby kan gi grobunn til den virkelig store monarkidebatten. En debatt der det vil bli stilt spørsmål om kongehuset er eksistensberettiget i framtida.

Til sjuende og sist vil diskusjonen dreie seg om kongehuset har den samlende effekten på folket.

- Jeg mener nei, sier Nordby.

<B>UNDER PRESS:</B> Professor Trond Nordby tror at også kongehusets øverste representanter er i tvil om hva som er deres egentlige rolle i år 2001 - en samtid der både Kirken og kongedømmet står under sterkt press.