Spel med action

HARSTAD (Dagbladet): Kongelige hester i full galopp over bakkekammene, heftige sverdslag mellom kristne og ikkekristne, nevekamp, nervepirrende spenning, og midt i alt styret Bjørn Sundquist som den stolte samelederen Osku. Jo da, Festspillene i Nord-Norge kommer solid ned på beina med sin storsatsning på teaterfronten i år, sagaspelet «Vardøger - Vaigasat».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kampen om sjelene i år 999 er blitt utendørsteater med tidvis nerve, spenning og intensitet over spillet. Selv om det tar tid, ganske mye tid, før dette nyskrevne nordnorske stykket kommer dit hvor det fenger oss for alvor med replikker, handling og en tematikk som heller løselig knytter seg til vår tids kulturkollisjoner og fleretnisitet.

Treg start

Den første halvtimen er den tyngste, med dramatiker Hilde Skancke Pedersens temmelig flate og langdryge eksponering av leiren til samelederen Osku - den ene av tre kulturkretser som frontkolliderer i dette spelet om kristningen av Nord-Norge. Her minner replikker og spill mest om skoletablåer fra en formiddag på Folkemuseet, og de sporadiske lydbildene til festspillkomponist Nils Henrik Asheim høres innledningsvis mest som rautende radiatorer med akutt hikke og fordøyelsesbesvær. Rekvisitør Gunhild Johnsen har gjort en imponerende jobb med levende reinsdyr, komser, lavvospiler, utspente reinskinn, spyd og andre folkloristiske lekkerbiskner. Men det er likevel begrenset hvor lenge det er spennende å sitte og se på hvordan samene levde den gang da.

«Vardøger - Vaigasat» er en samarbeidsproduksjon mellom Festspillene i Nord-Norge, Hålogaland Teater og Beaivvas Sami Teahter. Den involverer et førtitalls statister og tretten skuespillere fra de to teatrene, med innleid superstjerne og local hero Bjørn Sundquist som det fremste trekkplasteret. Handlingen utspiller seg den dagen i år 999 da kong Olav Tryggvason kom nordover med sitt bispefølge for med kors og sverd å kristne både høvedsmenn med torshammer og norrøn gudetro og samer med mytisk åndetro ved høvdingsetet Trondenes.

Intriger

Hilde Skancke Pedersen spiller ut enkeltskjebner og klassiske intriger rundt kjærlighet, generasjonsmotsetninger og ung utferdstrang mot dette store historiske bakteppet. Vi møter samejenta Gajja (Sara Margrethe Oskal) som er forelsket i trellkvinnen Frøydis' (Maryon Eilertsen) sønn Arne (Ole L. Vandbakk). Arne viser seg dessuten å være Trondenes-høvdingen Sigurd Toresons (Kristian Fr. Figenschow jr.) uekte sønn, og vi får rullet opp samelederen Oskus (Bjørn Sundquist) forhistorie. Men de fleste av disse trådene blir hengende litt i luften, de er langt fra ferdigutviklet eller helt gjennomarbeidet.

Derimot er replikkene gjennomgående friske og ikke altfor oppskriftsmessige, og blir publikumstreffere spesielt i munnen på de to publikumsyndlingene Frøydis og Sigurd Toreson.

Teatersjef og regissør i Beaivvas Alex Scherpf organiserer sine tropper som en general mellom sjø og fjell i det flotte naturamfiet ved Laugen-vannet utenfor Harstad by. Etter hvert får han pisket fram en intensitet over spillet, selv om fokus er litt diffust og Bjørn Sundquists sameleder Osku godt kunne fått mer rom av regi og tekst.

Som utendørsteater og dramatisering av et omstridt kapittel i landsdelens historie, holder dette absolutt mål, og smaker ikke så mye av turistattraksjon og sommerjobb for skuespillere som så mange andre spel.