Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Spiddede kvinner

I går hadde flere norske aviser historien om Ymrije Selmani som fortalte om gravide kvinner som har fått magen skåret opp og fosteret revet ut. Ymrije hadde hadde vært på flukt fra serbiske soldater i Kosovo i flere dager, og langs fluktruten hadde hun sett mennesker drept og maltraktert på grusomste vis.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ymrijes beretning er ikke bekreftet av andre kilder, og ingen vet om det hun forteller er sant. Hennes historie føyer seg imidlertid inn i rekken av opplysninger om voldtekter, henrettelser og systematisk terror fra serbiske soldater. Men sannheten er det første som går tapt i en krig, og overfor en så symboltung handling som skjending av gravide, er kildekritikk nødvendig.

  • I Timisoara i Romania i 1989 ble pressen vist en drept kvinne med oppskåret mage og et dødt barn. Det viste seg å være en arrangert situasjon. Kvinnen var død av alkoholforgiftning, og barnet var dødfødt av en annen kvinne. En mildere utgave kom fram under Golfkrigen. Da hevdet amerikanske medier at irakiske soldater rev for tidlig-fødte barn ut av kuvøser på sykehusene. Det var ren desinformasjon.
  • Å drepe den gravide kvinne og rive ut barnet: Ingen annen handling er mer egnet til å vise den dypeste forakt for fienden. Ydmykelsen er total. Ikke bare tilintetgjøres en av fiendens kvinner, men også en av hans etterkommere. Et framtidig medlem av fiendens etniske gruppe «renses ut». Den gravide kvinne har i nesten alle samfunn en beskyttelse. Å drepe henne overgår alle terskler. Derfor er heller ikke noen handling mer brukbar til å bevise fiendens grusomhet enn soldater som skjender gravide kvinner. Slik kan den virke som signal til å utløse redsel og panikk.
  • Skjending av gravide har skjedd i mange kriger, som handling, som rykter eller som propaganda. I tidligere Balkan-kriger og overfor indianerne i den amerikanske borgerkrigen er oppspjærede kvinner en del av historien. General George Custer, mannen som ledet massakrene, hadde ingenting imot en slik behandling av indianerkvinner. I vår tid blir det hevdet at gravide ble skjendet bl.a. i Rwanda-konflikten, i geriljakrigene i Afrika, av Mau Mau i Kenya og av Renamo i Mosambik.
  • Dette er, som dagens Kosovo-konflikt, kriger som handler om etniske konflikter, nasjonalisme og kamp om landområder, konflikter der det bygges opp en sterk følelse av «vi» og «dem». Oppleves kampen som liv eller død, og klarer man å demonisere «dem», er sivilisasjonens hinne svært tynn. Ikke engang det den amerikanske forfatteren og filosofen Hanna Arendt har kalt «den dyriske medlidenhet» - den medfølelse mennesker har med andres fysiske lidelser - står i veien.
  • Vi vet ikke med sikkerhet om serbiske soldater virkelig har skjendet gravide kvinner så grusomt. Men om Ymrijes beretning er sann, hvem har stått for det? Soldater, kanskje i rus, men uansett menn i 1999. Menn med utdanning, moderne liv og referanser. Menn som kanskje har egne barn, i hvert fall kjærester, søstre og mødre, sannsynligvis menn med slektninger som selv har lidd eller vært flyktninger i krig.
  • Ondskapens problem er en gåte. Under gitte omstendigheter kan vi alle være grusomme? Det var også Hanna Arendts spørsmål da hun så nazisten Adolf Eichmann i vitneboksen i Jerusalem. Mannen som myrdet hundretusener jøder, var en liten grå byråkrat, en alminnelig mann som gjorde jobben sin. Han var intet monster, ondskapen var plikt og trivialitet.
  • De grusomste rapportene fra Kosovo vil ha det til at soldatene erstattet de gravides fostre med ølflasker og døde katter. Dette likner innholdet i gamle euopeiske sagn. Men ingenting er for utrolig til å være sant i en krigssituasjon. Det er svært gammelt nytt at soldater er villige til å gå langt for å få gjennomført den totale ydmykelse av fienden. Det er 122 år siden Fjodor Dostojevskij skrev en tidsskriftartikkel fra krigen på Balkan. Der skildrer han hvordan tyrkiske soldater for fram. Soldatene kom ridende mot høygravide kvinner, trakk sabelen, spjæret kroppene deres og trakk ut deres ufødte barn. Kvinnene var bulgarske og serbiske.