Spill for galleriet

Arbeiderpartiet har de siste åra snakket varmt om et forpliktende samarbeid med andre partier. Men det er glemt i valgkampen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hver gang et stortingsvalg nærmer seg, dukker debatten om regjeringsalternativer og samarbeidsmønstre opp. Politikerne går aldri trøtt av dette kannestøperiet, tross høytidelige erklæringer om at denne gangen skal sakene stå i sentrum. Vi pressefolk kaster oss på lasset.

Vi er godt i gang i år også. Mønsteret er forbløffende likt det vi så forrige gang. Etter at Fremskrittspartiet har lagt bak seg sin raptus, er styrkeforholdet partiene mellom tilnærmet det samme som vi hadde våren 1997. Også i år er det sentrum som presses hardest med krav om at de tre partiene må velge side før valget. Det har velgerne krav på. Og så kommer de obligatoriske pliktøvelsene med påstander om alskens sprik i sentrum, selv om partiene står mye mer samlet i år enn i 1997.

På sitt pub-besøk i Tromsø sist uke raljerte statsminister Jens Stoltenberg over alt spriket i det politiske landskapet rundt seg. Unntaket er hans eget parti, selvsagt. For Arbeiderpartiet stiller som vanlig til valg som eget alternativ på selvstendig grunnlag, erklærte han.

Ja, han sa faktisk det. Men statsministeren hoppet elegant over det som har skjedd i hans eget parti de siste tre åra. Partiet har tilsynelatende brutt med sin tradisjon og foretatt en kursendring av historiske dimensjoner. Vi har vært vitne til høytidelige erklæringer fra den øverste ledelsen om at partiet nå går inn for forpliktende samarbeid med andre, slik at landet igjen kan få fast styring som det så sårt trenger. Også tidligere har partiet kastet fram slike formastelige tanker - Odvar Nordli, blant andre. Men det er aldri blitt noe av det, fordi det ikke var alvorlig ment. Ikke før nå. Nå har Stoltenberg, og ikke minst Jagland, snakket så varmt om partiets nye kurs at de fleste har tatt dem på alvor.

Men har det vært et spill for galleriet også denne gangen, slik noen av oss har hatt mistanke om? Faktisk ser det slik ut, og det har vi Stoltenbergs egne ord for. Hvis han hadde ment alvor med sin samarbeidsinvitt, kan han ikke forlange at de andre partiene skal legge fram både sin plan A og plan B for samarbeid etter valget. For hvis det er slik at partiet vil søke en flertallsregjering eller fast samarbeid med et flertall i Stortinget etter valget, har velgerne krav på å få vite hvilket opplegg dette er. Hvis Arbeiderpartiet ikke legger fram en slik plan, kan partiet heller ikke forlange at andre gjør det.

Arbeiderpartiets valgkamparbeider Frank Aarebrot sier han ikke kan fatte at velgerne finner seg i at sentrumspartiene ikke avslører hvem de vil samarbeide med. Hans parti er jo i samme båt.

Problemet for Arbeiderpartiet er at det må hente minst én samarbeidspartner i sentrum. I praksis betyr det at Kristelig Folkeparti må være med. En allianse med Senterpartiet og SV, slik Kristin Halvorsen fabler om, er politisk utenkelig for dagens Arbeiderparti. Det ser vi nesten daglig eksempler på i Stortinget. Dessuten brukte Odd Roger Enoksen nesten hele sin tale på Senterpartiets landsmøte til å skjelle ut Arbeiderpartiet.

Hvis KrF er målet, bør Arbeiderpartiet berede grunnen for et slik samarbeid. Men det motsatte skjer. Karita Bekkemellem Orheim provoserer Valgerd både på inn- og utpust. Så skal KrF stå parat som støtteparti etter valget, til og med inviteres inn i regjeringen? Det finnes ikke fnugg av troverdighet i det. Og hvis KrF skal inn i en slik regjering, må Kjell Magne Bondevik bli utenriksminister. Det vil nok Thorbjørn Jagland like. Den gangen Jan P. Syse måtte forlate sitt elskede Industridepartement for å bli Høyres parlamentariske leder, ble det sagt at han måtte føres i lenker nedover Lille Grensen. Noe liknende ville skje hvis Jagland skulle rammes av samme vanskjebne. Den som tror at slike personsaker ikke påvirker regjeringsdannelser, bør nok jekke sine oppfatninger om norsk politikk ned til et mer realistisk nivå.