Spill med taushetsplikten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DRAP: Jeg har i utgangspunktet stor sympati for Bjarne Håkon Hanssens vilje til ansvar og handling. Men jeg blir over gjennomsnittet skeptisk når han nå rokker ved grunnleggende prinsipper for rettsvern og i tillegg gir høringsinstansene en rekordkort frist på fire arbeidsdager til å uttale seg om sentrale helsepolitiske prinsipp. Tidligere sysselmann på Svalbard, Ann-Kristin Olsen skal lede et utvalg som skal granske drap begått av personer med kjent psykisk lidelse. Ifølge et lovforslag som regjeringen presenterte 15. mai, får nå «Enhver (…) uten hinder av taushetsplikt» plikt til å gi utvalget nødvendige opplysninger. Helsepersonell blir dermed pålagt å gi fra seg taushetsbelagt informasjon, uten pasientens samtykke. Forslaget er et alvorlig anslag mot fortroligheten mellom pasient og helsepersonell. Det er dessuten naturlig å spørre seg om lovforslaget er i tråd med Grunnlovens bestemmelse om at man ikke skal kunne gi en lov tilbakevirkende kraft.

Vi har allerede gode og veletablerte kontrollinstitusjoner som skal ivareta både pasienter, pårørende og samfunnets interesser. Innenfor rammer av hva vi anser som demokratisk og menneskerettslig akseptabelt, har Helsetilsynet og politiet allerede nødvendige verktøy for å kunne kvalitetssikre helsepersonells arbeid. Det er ikke vanskelig å forstå at man vil ha en forklaring på hvordan en person kan ta tre liv i Tromsø. Jeg skjønner også at man vil se samlet på alle drap begått av personer med psykiske plager, for å avdekke eventuelle feil vi kan lære av. Men jeg har til gode å finne faglige argumenter for å svekke taushetspliktbestemmelsene, som er en nøkkelfaktor i tillitsforholdet mellom behandler og pasient. Departementet hevder at samfunnsgevinsten oppveier de negative sidene ved forslaget: Å oppheve taushetsplikten vil være ett middel til å kunne forhindre drap i fremtiden. Helseministeren glemmer imidlertid at det er så godt som umulig på grunnlag av psykiske lidelser alene, å forutsi skadelig atferd som for eksempel drap. Slik prediksjon hører bare hjemme i amerikanske TV serier som Criminal Minds. Annerledes er det hvis rusmisbruk er en del av problemet. Men vi trenger neppe å uthule taushetsplikten for å få vite at rusmisbruk øker sannsynligheten for voldsutøvelse.

Kommisjonens arbeid vil ikke kunne tilfredsstille krav til forskningsmessige bevis. Bare det faktum at de ikke skal granske mer enn 18 saker, som alle har skjedd de siste fem årene, gjør utvalget svært begrenset. Det innebærer at det ikke vil være mulig å generalisere ut fra det de beskriver har skjedd i de 18 tilfellene. Hendelser som fremstår som systematiske, kan være statistiske tilfeldigheter. Å basere store endringer i tjenestetilbud og behandlingspraksis på tilfeldigheter, har lite med faglighet å gjøre. Det finnes i dag mye god forskningsbasert kunnskap om sammenhengen mellom psykisk lidelser og vold og drap. Vi anbefaler Olsen-utvalget å orientere seg i dette materialet fremfor å ta risikoen på å basere sine konklusjoner på tilfeldigheter. Hvis grunnleggende rettsvernsprinsipper nå må vike, kan det få store konsekvenser for pasientsikkerheten. Jeg vet jeg sier dette med fare for å bli møtt med påstander om at Psykologforeningen ikke ønsker gransking av egne medlemmer. Det er langt fra realiteten: Jeg ønsker velkommen både gransking, samkjøring av informasjon fra tilsyn og andre offentlige rapporter fra politi, helse og andre myndigheter. Men departementet har ikke ført i pennen noen argumenter som bidrar til å overbevise meg om at det er helt nødvendig å lese alle journaler til alle pasienter som har begått drap for å avdekke eventuell systemsvikt. Om de finnes, lytter jeg gjerne. Inntil videre bør vi slå ring om taushetsplikten.