MIDDAGSBESØK: Kurdiske Arisha (6) og norske Tarjei (6) leker sammen etter å ha spist middag denne uka, som del av det frivillige initiativet «Kom inn». Foto: Privat
MIDDAGSBESØK: Kurdiske Arisha (6) og norske Tarjei (6) leker sammen etter å ha spist middag denne uka, som del av det frivillige initiativet «Kom inn». Foto: PrivatVis mer

- Spiller det egentlig noen rolle?

Vi ble med på «Kom inn», og fikk middagsbesøk av nyankomne flyktninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Som nyhetsjournalist er det sjelden jeg blir virkelig berørt av ting jeg skriver om. Jeg skriver om mye fælt. Hvis jeg skulle ta inn over meg absolutt alt det vi jobber med, måtte jeg ha funnet meg noe annet å gjøre.

Men torsdag var jeg på gråten, da jeg skrev en sak om tre år gamle Aylan. Den druknede gutten er blitt et symbol på det som kalles flyktningkrisa. Forrige gang jeg gråt på jobb var på morgenen 23. juli 2011.

Det som gjorde det spesielt for meg denne gangen, utover at bildet i seg selv er forferdelig å se på, kanskje særlig for meg som selv har en treåring, var også at jeg kvelden før hadde middagsbesøk av Shabnam (32), Salah (33) og Arisha (6).

«Kom inn» Som Aylan og familien hans er de kurdere. Og for litt over et år siden kom de til Norge via Tyrkia og Hellas, blant annet etter en båttur som Aylan og hans familie.

Vi fikk besøk, fordi jeg forrige helg meldte meg på det nyoppstartede initiativet «Kom inn», som jeg så via Facebook. De vil spleise nordmenn og relativt nyankomne flyktninger til middagsbesøk for norsktrening og generell hygge. Fint opplegg, tenkte jeg, og fylte ut skjemaet. Tilfeldighetene ville ha det til at «Kom inn»-folka spleiset våre to familier først, og at vi gjennomførte den første middagen i prosjektet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var ikke overraskende hyggelig. Vi spiste pizza, snakket blant annet om lokalvalget, fotball, forskjellene mellom norsk og kurdisk mat og kurdernes situasjon i Iran og Irak. Seksåringene Arisha og Tarjei spilte innebandy i kjellerstua (Arisha var Real Madrid, Tarjei Barcelona).

Spiller det noen rolle? Vi har avtalt å spise middag hos dem neste gang. Jeg håper det blir noe av. Det var en fin familie, på de fleste måter lik vår. Men kommer vi til å fortsette etter det? Vil vi holde kontakten? Synes Shabnam, Salah og Arisha det var like hyggelig som oss?

Jeg aner ikke. Det kan hende de finner ut at de kan lære norsk og om norske forhold på mer effektive måter. Det kan hende de havner i tidsklemma når de får jobbene de drømmer om, og ikke får tid til middagsbesøk.

Og spiller middagen og praten vår egentlig noen rolle? Sammenlikner man det med jobben mannskapet på de norske båtene nå gjør i Middelhavet, med innsatsen til Dråpen i havet-ildsjel Trude Jacobsen eller hva de etablerte organisasjonene enkelte steder får til, gjør det selvsagt ikke det.

Faren er også kanskje at man tenker at man har gjort sitt når man inviterer på middag eller sender en bæresele til Hellas. Det er vel dessverre også slik at de som blir med på opplegg som dette i utgangspunktet er blant de mest ressurssterke, og at det for eksempel er enslige mindreårige asylsøkere som har større behov.

Lærerikt Og det er naturlig å spørre om jeg og alle andre som nå gjør et eller annet mest gjør det for vår egen del.

For min del fikk jeg lyst til å gjøre mer etter å ha hørt Shabnam, Salah og Arishas historie om hvordan de kom seg hit, og hvorfor de måtte flykte. Og er det farlig hvis noen får god samvittighet når de gir klær til en innsamling eller melder seg som frivillig til noe? Selv om jeg får god samvittighet når jeg gir blod, er det fortsatt behov for blodet.

Middagsbesøket vi hadde onsdag var uansett bare hyggelig. Og lærerikt. Også om egne fordommer. Jeg tok det for eksempel for gitt at de ville komme med buss, og forklarte på forhånd hvor nærmeste busstopp lå. Men de kjørte selvsagt bil. Salah kunne fortelle at han hadde hatt oppkjøring dagen før, og nå også hadde norsk førerkort.

For å avslutte med en klisje, det er tross alt det eneste vi nyhetsjournalister kan: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.