- Spiller på enkeltmenns ansvarsfølelse og dårlige samvittighet

Andreas Føllesdal utfordrer Mannspanelets ledere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Les også:

Døtrene våre må slippe å bli kalt drittkjerringer av Arild Stokkan-Grande

Stopp kjønnshysteriet av Torkel Brekke

Hvilket kjønnshysteri? av Audun Lysbakken



AUDUNS LYSBAKKENS
krasse respons på Brekkes refleksjoner om «kjønnshysteriet» tilsier fire kommentarer, særlig siden Lysbakken er medlem av Karita Bekkemellems Mannspanel.

Panelet skal blant annet mobilisere menn til å delta i likestillingsdebatten og «gi innspill til stortingsmeldingen om menn, mannsroller og likestilling i kraft av sine meninger og holdninger som menn.» 

HVORDAN VIL panelet tolke sitt mandat, og hvilke virkemidler vil det bruke for å få fram velbegrunnede argumenter og analyser?

En smart strategi kan uansett være å bestrebe en noenlunde vennlig tolkning av de som lar seg lokke ut på den offentlige arena - Brekke og andre. Ikke bare er det lurt dersom dere ærlig ønsker flere menn med i debatten.

FIRE SPØRSMÅL: Andreas Føllesdal ber Bekkemellem, Stokkan-Grande og Lysbakken om svar. Foto: Scanpix
FIRE SPØRSMÅL: Andreas Føllesdal ber Bekkemellem, Stokkan-Grande og Lysbakken om svar. Foto: Scanpix Vis mer

I tillegg sies det å være en utmerket strategi for å forvirre deres motstandere, hvem nå enn Lysbakken og andre mener at det er. Og ikke minst: da er det håp om at dere - og ikke minst resten av oss - kan lære ennå mer fra denne debatten.

FOR DET ANDRE: En av Brekkes interessante observasjoner er at mye norsk offentlig debatt og politikk står i fare for å opphøye kjønn til en kategori som overskygger alle individuelle preferanser, verdier og ferdigheter. Brekke er slett ikke alene om denne innsikten - kritikk mot «kjønnsessensialisme» er gammelt nytt innen den \'tredje bølgen\' av feministisk teori.

Mannspanelet bør huske dette, for mange viktige analyser av utfordringer og mekanismer overser mangfoldet blant begge kjønn. Mannspanelets sammensetning, mandat og forventninger er selv et eksempel: Bekkemellem regner tilsynelatende ikke med at panelet nødvendigvis vil bli enige. Og hvorfor skulle vi forvente det – at de – «som menn» - vil ha noe felles å spille inn til departementet, som ikke ville bli minst like velfundert om kvinner også deltok?

To ytterligere eksempler fra nyere norsk debatt: Long Litt Woon skrev nylig om sitt liv som \'kjønnskvotert\' styremedlem for et børsnotert selskap. En av hennes mange verdifulle innsikter gjaldt de uformelle ekskluderingsmekanismene som holder dyktige personer borte fra styrerommene: «det er nok lettere for valgkomiteer å komme på kamerater fra jaktlaget først.»

Begrunnelsen for kjønnskvotering som løsning er at flere kvinner inn vil gi et «bredere kompetansespekter enn de mennene som hittil har hatt styreverv.» Men den løsningen hviler på et problematisk tilleggspremiss: at det først og fremst er kvinner som kan tilføre sårt tiltrengt mangfold og kompetanse - selv om også mange menn ekskluderes. Er det grunn til å tro at alle gode kvinnelige kandidater har noe felles som alle menn mangler?

Grete Faremo kritiserte nylig at mannlige toppledere roste sine \'hjemmeværende\' fruer for innsatsen. Det «sier alt om deres syn på mulighetene for kvinner til å bli toppledere i større norske virksomheter». Hun har absolutt rett i at det har signaleffekter. Men konsekvensen er ikke så enkel at man sier «farvel og adjø» til 50 prosent av kandidatene, nemlig kvinnene. Signalene er mer kompliserte. Næringslivets ledersjikt sier nemlig fra både til menn og til kvinner at deres valg av livspartner og omsorgsfordeling vil påvirke mulighetene for jobbkarriere.

Både kvinner og menn må derfor mer bevisst justere sine egne forventninger ved valg av karriere – og sine forventninger ved valg av partner. Det er et stort mangfold, både blant kvinner og menn, og i virkeligheten i sin alminnelighet. Da trenger vi svært nyanserte kjønns- og omsorgperspektiver for å forstå og løse samfunnets utfordringer.

FOR DET TREDJE bør vi få vite mer om hva Mannspanelet og Bekkemellem mener med menns og kvinners \'ansvar\'. Lederen av panelet, Arild Stokkan-Grande, hevder at «Når menn stilltiende aksepterer at urett mot kvinner begås, gjør vi oss indirekte medskyldige i at negative holdninger får gro.» Bekkemellem understreker at «Menn som gruppe må engasjerer seg aktivt mot vold» - selv om de aller fleste menn verken voldtar eller slår.

- Spiller på enkeltmenns ansvarsfølelse og dårlige samvittighet

Vold mot kvinner er avskylig, og hvordan vi alle kan hindre slik urett er et viktig spørsmål. Men denne tolkning av menns ansvar må avstemmes mot den forståelsen av \'ansvar\' som Bekkemellem bygger på, når hun i andre sammenhenger hevder at en kvinne ikke skal tillegges noe ansvar for at hun utsettes for seksuell trakassering eller vold, uansett hvor hun ferdes eller hvordan hun oppfører seg.

La gå at ministeren mener at kun kvinners innsats er verd å nevne i kampen for likestilling hittil. Men mener Bekkemellem - og Stokkan-Grande – at jeg, fordi jeg er mann, har større ansvar for hva andre menn måtte foreta seg av uhumskheter mot kvinner, enn det alle kvinner har - uansett hva de måtte gjøre? Hvordan begrunner dere denne forskjellen i ansvar?

FOR DET FJERDE: Pass på når dere spiller på enkeltmenns ansvarsfølelse og dårlige samvittighet. Det er en reell fare for dere ender med å tone ned politikernes ansvar for å ha skapt ordninger med perverse incentiver. Stokkan-Grande og Bekkemellem spør for eksempel hvorfor ikke flere menn tar forlenget pappapermisjon. De nevner noen forklaringer: Pappa vil kanskje ikke, kanskje han møter negative reaksjoner hos arbeidsgiver, kanskje nekter kvinnen ham mer permisjon, eller kanskje han anser kvinnens arbeid som mindre viktig.

Hilde Bojer foreslår en annen forklaring i en glimrende analyse i en herværende morgenavis: «for de fleste par med små barn er det en motsetning mellom deres eventuelle ønske om å dele likt på omsorgen for barnet og hensynet til økonomien.» Årsaken er kompleks: En typisk aldersforskjell i parforhold, kjønnet ulikhet i lønn, kombinert med flere faktorer under klar politisk kontroll: studenters rettigheter, og ikke minst: en systematisk, politisk akseptert kjønnet forskjellsbehandling av muligheten for å opptjene permisjonsrettigheter.

Resultatet er at det har vært økonomisk umulig for mange \'likestilte\' par å velge annerledes. Jeg anbefaler at Mannspanelet lytter til Bojers fornuftige argumenter - selv om hun altså ikke er mann, og derfor er ekskludert fra Mannspanelet.

DEN DEBATTSTRATEGIEN Mannspanelets leder og nestleder ser ut til å legge opp til vil kanskje skape høyt desibelnivå og oppmerksomhet. Og det er kanskje del av hensikten. Men en åpenbar ulempe er at dere lett vil avskrekke deltakere, og dermed redusere forklaringskraften av analysene. Dere står i fare for å foreskrive gal resept i deres innspill til stortingsmeldingen.

For politikere i kamp om velgere er det kanskje vanlig å forenkle, fordreie og lage fiendebilder. Men jeg er ikke overbevist om at dette er lurt dersom hensikten er å forstå, finne forbedringer, og forene oss for å forhindre diskriminering. En del av løsningen for å få bukt med uforsvarlig diskriminering av kvinner og menn er åpenbart at vi menn må «frigjøre oss fra de trange kjønnsrollene».

Men det er også grunn til å tro at forbedringer krever en svært nyansert forståelse av hvilke roller, muligheter, ansvar og forventninger vi opplever, som menn og kvinner, som medborgere og medmennesker. Konstruktive innspill krever grundig innsikt i virkningene av lover og offentlige regelverk for de liv vi forsøker å leve.

ANDREAS FØLLESDAL