Spillerbyttet

Husker dere hvordan publikum brølte og etterlyste Odd Iversen da landslaget slet og manglet en giftig spiss? Nå får SV sin «Ivers», skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ly av SVs åpenbare behov for å bytte ut statsråder, benyttet Jens Stoltenberg i går anledningen til å skifte ut mannskap i egne rekker og til å endre på noen av ministrenes ansvarsområder. Men det politisk mest interessante er likevel at SVs mest erfarne slugger, Erik Solheim, overtar jobben til Helen Bjørnøy og beholder det meste av sin tidligere jobb som utviklingsminister. Han blir superministeren som skal gjenvinne SVs tapte terreng. At Øystein Djupedal blir erstattet av to statsråder, må gjøre det lettere for ham å gå. Han fikk en for tung bør å bære og ble ufortjent mobbet for det.

Det er opplest og vedtatt at SVs største problem har vært manglende regjeringserfaring før partiet kom i posisjon. Man skulle tro det samme gjaldt partiets statsråder, at deres største problem var at de ikke hadde erfaring som politiske ledere for ulike departementer før de plutselig ble satt til å styre et. Men slik har det jo ikke vært. Ingen tenker i dag over at Kristin Halvorsen manglet statsrådserfaring før hun troppet på som finansminister. Hun virker trygg og suveren i rollen og har autoritet i kretser langt bortenfor alle blåner. Når Erik Solheim i dag overtar Helen Bjørnøys oppgaver, vil få bekymre seg over at han bare har to års erfaring som utviklingsminister. Han er ved siden av Halvorsen partiets mest erfarne politiker. Han har taklet oppgaven på en måte som har gitt ham respekt innad i partiet og utenfor, i utlandet og her hjemme. Han er tilgitt sine synder fra tida som kontroversiell partileder, den gang han hisset på seg sitt eget partis venstreopposisjon både i stortingsgruppa og i partiets organer. Solheim la aldri skjul på at han syntes partiarbeid var kjedelig, og at kommunikasjon med publikum og velgere var viktigere enn endeløse møter med ideologisk diskusjon og at de tillitsvalgte måtte komme ut av busserullene og fotformskoene og bevege seg inn i sin tid.

Det er partiet som har hatt problemer med overgangen fra å være uhemmet opposisjonsparti til å bli ansvarlig koalisjonspartner i en flertallsregjering. Det er partiet som mister oppslutning, som ikke har klart å kommunisere sin betydning for sine velgere, som i regjeringsposisjon har vært vanskelig å skille fra sitt store søsterparti. Det er SV som parti som ikke har en klar teig eller nisje som gjør det tydelig og profilert og markerer skillet til de andre partiene. Det er partiet som ikke klarer å gjøre gull av gråstein, men som ideligen gjør gråstein av gull.

Så har omstendighetene vært slik at det har blitt et misforhold mellom enkelte statsråders relevante erfaring og de kjempeoppgaver de er satt til. Ikke bare skulle Helen Bjørnøy omforme sin sosiale klokskap i det godes tjeneste til politisk nevekamp mot en halsstarrig opposisjon og miljøbevegelse. Attpåtil trådte hun som politisk novise inn på arenaen på det tidspunkt jorda var satt i brann og Nordpolen smeltet. Som om ikke det var nok, ble hun dukket kraftig av sin egen regjeringssjef, som irettesatte henne i Stortinget, og som seinere stjal SVs miljøengasjement og gjorde det til sitt eget på Aps landsmøte. I en jungel full av rovdyr ble Bjørnøy et guds lam. Det hjalp henne ikke at partileder Halvorsen kjempet som en løve for henne. Det bare økte de andre dyras blodtørst. Da justispolitisk talsmann og påtroppende statssekretær Heidi Sørensens mann, Olav Gunnar Ballo, hengte bjella på katten og snakket om spillerbytte etter det dårlige valgresultatet, hadde noen i SV-ledelsen snakket om statsrådsskifter lenge.

SVs statsrådsskifter har vært på trappene så lenge at ingen er forbauset når det først skjer. Partiet frarøver seg selv overraskelsesmomentet som gir sus og stemning på tribunen. Da Ap skiftet ut Odd Eriksen med Dag Terje Andersen som næringsminister, skjedde det over natta, uten pinsler av noe slag. En erfaren eksstatsråd trådte inn på arenaen og fikk applaus. Endelig hadde partiet fått rett skogsarbeider på rett plass. Da Senterpartiet byttet ut Odd Roger Enoksen med partileder Åslaug Haga som olje- og energiminister, ble det et energitilskudd for partiet. Frekt og freidig erklærte Haga seg som klimaminister og inviterte miljøbevegelsen på kake. Dermed stjal også hun viktige plagg fra SV. Nå skal Solheim gjenerobre SVs hegemoni på miljøområdet. Det kan han klare. Det sies at han har krutt i beina, som Ivers hadde. Det paradoksale er at man i et sosialistisk parti, som nedtoner enkeltpersoners betydning og innvirkning på historien, nå hengir seg til håpet om at enkeltpersoners egenskaper igjen skal løfte partiet til begeistringens høyder.

NY SUPERMINISTER: Erik Solheim pålegges store oppgaver. Han skal gjenvinne SVs tapte terreng, løfte regjeringens klimapolitikk og utvikle den fattige verden. Foto: KYRRE LIEN
NY SUPERMINISTER: Erik Solheim pålegges store oppgaver. Han skal gjenvinne SVs tapte terreng, løfte regjeringens klimapolitikk og utvikle den fattige verden. Foto: KYRRE LIEN Vis mer