Spillet om Cuba

Mens FBI-sjefen advarer mot nye selvmordsangrep på amerikansk jord, flørter president George W. Bush med eksilkubanere i Florida for å sikre gjenvalg av sin bror Jeb i november.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM ET HALVT år skal Floridas velgere bestemme om Jeb Bush skal fortsette som delstatens guvernør. Og om to år kan delstaten igjen bli tunga på vektskåla når president George W. Bush skal slåss for en ny periode i Det hvite hus. Derfor bruker brødrene Bush nå gammeldags kaldkrigsretorikk for å sikre seg eksilkubanernes stemmer. At tidligere president Jimmy Carter forsøkte seg som fredsdue hos Fidel Castro og snakket om å erstatte handelsboikott med dialog, synes å ha gått brødrene Bush hus forbi. Iallfall har storebror George lovet ei begeistret gruppe eksilkubanere at han heller vil stramme inn enn løse opp restriksjonene USA opprettholder mot den karibiske øya.

SPILLET OM CUBA handler ikke om å hjelpe mennesker i nød eller være pådriver for demokrati og menneskerettigheter. Brødrene Bush driver et kaldt og kynisk spill om stemmene til Floridas meget reaksjonære eksilkubanere. De representerer så mye som åtte prosent av delstatens velgere. Den amerikanske høyesterett avgjorde valget i 2000, men at 80 prosent av eksilkubanerne i Florida ga sin stemme til George W. Bush, har texaneren og hans bror aldri glemt. At presidenten igjen frir hemningsløst til den høyrøstede gruppa, har gjort ham like populær som broren. Eksilkubanerne er gitt følelsen av å ha fått gjenopprettet sin betydning og mye av æren de mistet under «kidnappingen» av den vesle båtflyktningen Elian Gonzales for to år siden.

SELV DE MEST HØYREEKSTREME republikanere vet at den amerikanske handelsboikotten av Cuba gjennom 40 år har vært en fiasko. Fidel Castro sitter fremdeles med diktatorisk makt, og det er lenge siden Cuba var i nærheten av å være en kommunistisk trussel. De fleste vet også at Fidel Castro har stor nytte av amerikanernes handelsboikott. Handelsvirksomhet og dialog hadde langt raskere drevet fram nødvendige demokratiske reformer. Det kunne kanskje til og med ført til Castros fall. Og George W. er ikke den første presidenten som har sett nytten i dette spillet. Bill Clinton, Bush senior og Ronald Reagan brydde seg også langt mer om stemmene i Florida enn ropene om hjelp fra opposisjonelle på Cuba.

EKSILKUBANERNE I USA har i alle år fått særbehandling i forhold til immigranter fra Karibia og Latin-Amerika. Nå har de fått konkurranse av mer enn 400000 immigranter fra Puerto Rico som bor nær Orlando. Andre spansktalende grupper er også blitt betydningsfulle for politikerne. Fordi kampen mot Castro har vært hyllet av alle amerikanske presidenter, er handelsblokaden blitt symbolet på at eksilkubanerne har USA i ryggen. Nå er blokaden for lengst gått ut på dato. Andre land skaffer seg markedsandeler på Cuba og amerikanere reiser dit via tredjeland. På Cuba er dollaren gud og samfunnet i oppløsning. Det er bare det rå maktspillet igjen.

DERFOR ER DET patetisk når president Bush holder tale til eksilkubanerne i Miami på Cubas frigjøringsdag og med patos lover at restriksjoner ikke vil bli hevet en tomme før Cuba har frie valg og fullt demokrati. Det er patetisk når Castro ifører seg baseballantrekk sammen med Jimmy Carter og lar den vennligsinnede amerikaneren usensurert fortelle kubanerne om kubansk opposisjon som Castro selv har sensurert. Og som han vil sensurere i framtida.

GUBBEN I HAVANA frykter ikke noe så lenge han vet at George W. Bush sitter på fastlandet og vil sikre sine stemmer i Florida. Det er nesten som man kan høre latteren bølge over Florida-stredet. Status quo er realpolitikken de begge står for. Og det er ganske utrolig når man vet at et flertall amerikanere ønsker å lette på blokaden. Republikanerne i Midtvesten er alvorlig bekymret over å miste markedet på Cuba til andre land. På Cuba vet de opposisjonelle at handelsboikotten holder Castro ved makta.

Men George W. og Fidel har sitt eget spill gående.