Spillet om FN

Bak Hilde Frafjord Johnsons nederlag i FN skimtes en verdensorganisasjon i krise og en bastion av resirkulerte menn med kontakter i Washington.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET KUNNE kjennes en mild eim av skadefryd i de utenrikspolitiske maktkorridorene i forrige uke. Hilde Frafjord Johnson fikk ikke den toppjobben i FNs utviklingsfond (UNDP) som hun så veldig gjerne ville ha. Utvklingsministeren er ikke beskjeden, og Frafjord Johnson er intens inntil det ekstremt irriterende. Statsminister Kjell Magne Bondevik ble tvunget på banen i valgkampen hennes, og Frafjord Johnson legger ikke skjul på at statsrådsjobben i Norge er et stoppested på veien mot en internasjonal karriere. Slikt blir det fiender av. En ung norsk politiker, som verken har internasjonal eller administrativ arbeidserfaring, er heller ikke nødvendigvis best skikket til å lede en mastodont som UNDP. Men likevel skygger skadefryden over at Hilde Frafjord Johnson tapte, for noe alvorligere og større enn en norsk utviklingsministers karriere: nemlig et FN i krise.

I FN-HOVEDKVARTERET i New York sitter en sliten Kofi Annan. Hans tid er forbi. Gløden i den tidligere så vitale FN-sjefen skal være slokket etter lang strid om FNs integritet - en strid som er tyngre for Kofi Annan uten Colin Powell som amerikansk utenriksminister. Powell og FNs generalsekretær var hverandres kanskje viktigste støttespillere gjennom Irak-turbulensen de siste åra. Personlig er også Kofi Annan trykket ned av korrupsjonsskandalen i FNs «olje for mat»-program, som hans egen sønn var del av. Og stadig plages Annan av ansvaret etter tapet av venner og medarbeidere i FNs hovedkvarter i Bagdad sommeren 2003. Kofi Annan har likevel fortsatt nesten to år igjen som FN-sjef. Som resultat står FN i fare for å drive uten energi i ei tid der Verdensbanken er tatt over av en Bush-ideolog, og USAs neste FN ambassadør ligger an til å bli den hardtslående bølla John Bolton. Både Verdensbankens Paul Wolfowitz og John Bolton har det FN mangler: revolusjonær energi. Og det er her spillet som Hilde Frafjord Johnson tapte, blir til noe større enn en norsk utviklingsministers karriere.

MANNEN SOM fikk jobben i UNDP, er tyrkeren Kemal Dervis. Han har en imponerende CV, og er en gammel Washington-insider med 22 år bak seg i Verdensbanken. Han er også mangeårig bekjent av Verdensbankens nye sjef, en ikke uinteressant opplysning i lys av måten Dervis fikk UNDP-jobben på. Tyrkeren Dervis var ikke Tyrkias eller noe annet lands kandidat. Selv USAs utenriksdepartement har etter utnevnelsen bedyret overfor norsk UD at USA støttet Hilde Frafjord Johnson. Kemal Dervis var FN-systemets kandidat. Han ble bedt om å søke jobben av Kofi Annans mektige stabssjef, Mark Melloch Brown. Mannen bak en svekket Kofi Annan er tidligere sjef for UNDP, og mangeårig Washington-bekjent av nettopp sin utvalgte etterfølger Kemal Dervis.

Det er selvsagt ikke en stabssjef, men FNs generalsekretær, som ansetter en UNDP-sjef. Dervis er heller ingen hvem som helst. Men historien om Kofi Annans nei til Hilde Frafjord Johnson er også historien om et slitent FN-system som reproduserer seg selv, og der en bekjentskapskrets fra Washington nå kontrollerer både Verdensbanken og FNs utviklingsprogram. Det skjer i en situasjon der FN mer enn noen gang trenger ledere som kan reformere og vitalisere verdensorganisasjonen, og ikke minst verne om FNs integritet i møte med en særdeles maktbevisst supermakt. Resirkulerte menn er det heller ikke mangel på i FN-systemet fra før. 31 av 36 visegeneralsekretærer i FN er menn. 87 prosent av det øverste sjiktet av lederjobber i FN er også besatt av menn, ifølge FN selv. Og i de øvrige lederkabalene som nå legges i FN-hovedkvarteret, ligger det også an til velprøvde FN-fjes. Den finske ringreven Matti Ahtisaari er for eksempel anmodet om å søke jobben som FNs nye flyktningkommissær.

KANSKJE HADDE Hilde Frafjord Johnson kommet til kort i UNDP. Hvem vet. Men prosessen hun tapte er med på å illustrere at den såkalte hjørnesteinen i norsk utenrikspolitikk - FN - mangler nyskapende kraft i en situasjon der et FN med energi er viktigere enn noen gang. Innavl er for FN-systemet det samme som det en gang var for Europas kongehus: Et symptom på alvorlig krise og stagnasjon.