Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Spillet om melka

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spillet om Tine har avslørt at mens bøndene har vært vant til å forhandle økonomien i landbruksproduksjonen i et samspill med byråkrater og politikere, er det nå spindoktorene - informasjonsrådgiverne - som har drevet saken fram. Tidligere politikere på høyresiden som Kristin Moe og Lars Erik Grønntun har sørget for at diskusjonen ikke lenger handler om hvor det skal bo folk i Norge og hvordan landsbygda skal se ut, men om hva slags omdømme aktørene i melkemarkedet har. Og der tapte Tine med et brak, mens Moes og Grønntuns mangeårige arbeidsgiver Synnøve Finden vant. De lyktes med å gjøre storkapitalistene bak Synnøve Finden til folkets menn, mens de samarbeidende små og store bøndene i meierisamvirket framstår som den brutale ulven i butikkhyllene.

Dette kan være god strategi i et markedsstyrt system. Men når det kommer til stykket, viser det seg fortsatt at det er politikken som bestemmer grunnmønsteret i norsk landbrukspolitikk. Når KrF, Venstre og Senterpartiet forener seg med Arbeiderpartiet, og får LO og ordførerne i distriktskommunene med, er de fortsatt en koalisjon som ikke kan rokkes av liberalistene i Høyre og deres ideologiske våpendragere i informasjonsindustrien.

Norsk landbruk er under sterkt press utenfra, og landbruksminister Lars Sponheim har gjort en respektabel innsats for å tilpasse en beskyttet næring til framtidig frihandel. Han har tilpasset, men beholdt de bærende elementene i landbrukssystemet. Han har revidert for å bevare, i beste konservative ånd. For dette har han fått kjeft fra Bondelaget. Men hvis de internasjonale handelsforhandlingene følger samme spor og hastighet som hittil, må også norsk landbruk regne med en stadig sterkere konkurranse, både utenfra og innad i landet. Da gjelder det å være forberedt.

Landbrukspolitikk er blitt matpolitikk, men fortsatt er forbrukeren noe mer enn en varekjøper. Fra tid til annen er hun og han også turister, hytteeiere og rekreasjonssøkere. De har interesse av at bygdene ikke legges brakk. Solidaritetstanken står dessuten så sterkt her i landet at mange vil syns det er bedre at samarbeidende bønder tjener penger på maten enn at storkapitalister stikker av med profitten.