Det var en gang journalister kunne ringe forværelset til Gro Harlem Brundtland, og hvis du hadde flaks sa sekretæren; et øyeblikk. Noen sekunder senere var statsministeren på tråden. På den annen side var det ikke mange som ringte. Hvis det ikke var fra NRK, var det sannsynligvis en fra Akersgata eller A-pressen.

Innen Gro gikk av fikk hun kritikk for å være utilgjengelig og unorsk. Hvem trodde hun at hun var som nektet å hoppe når pressen sa hopp? Hennes statssekretær Øystein Singsaas, også kalt «koffertbæreren», var den personifiserte nye tid; portvakten som silte alle henvendelser og gjerne ville kontrollere både spørsmål og svar før de kom på trykk.

Da jeg forleden var på et seminar for byråkratiets informasjonsmedarbeidere var det blitt over 100 portvakter, en tredobling på ti år. Det er ikke overraskende. Antall medier er mangedoblet siden den gang, og nyhetsdøgnet har aldri deadline. Det går i ett 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Samtidig er kravene til åpenhet og tilgjengelighet skjerpet, både gjennom ny lovgivning og økende personfokusering.

Nå skal hele forvaltningens informasjonspolitikk revideres og moderniseres, men endringene er allerede tydelige. En undersøkelse fra Norsk Journalistlag viser at et flertall av de spurte journalistene opplever informasjonsmedarbeiderne som propper i systemet. I stedet for å bidra til størst mulig åpenhet, synes målet snarere å være å hindre innsyn, kontrollere vinklingen og skjerme politikerne fra kritiske spørsmål. Informasjonsarbeiderne er dermed i ferd med å politiseres og bli et redskap for den politiske ledelsen framfor en del av forvaltningen. Noen er så misforstått lojale at de gjør statsråden sin en bjørnetjeneste, som da en presset miljøvernminister Helen Bjørnøy ble etterlyst på Dagsnytt Atten flere dager på rad uten at statsråden angivelig var informert om at hun var ønsket til debatt.