Spion fra fortida

Viktig nok, men det er noe lett uvirkelig ved jakten på mennesker som arbeidet for en stat som for lengst er nedlagt. Det er spionen som kommer inn fra fortida vi venter på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De gamle Stasi-arkivene er en nærmest utømmelig kilde til fortvilelse og glede for verdens etterretningsorganisasjoner. Ti år etter Berlinmurens fall sliter en hel liten hær av spionjegere med å tyde og tolke delvis ødelagte arkiver, i håp om å avsløre det Treholt-dommeren Astri S. Rynning med moralsk-politisk patos kalte «et svik mot oss alle». Men tidene forandrer seg, og selv om noen forsøker å gjøre spionjakten til en omkamp om Furre-saken, sliter vel de fleste av oss med å opparbeide den nødvendige moralske indignasjonen i denne spionjakten.

  • Dette betyr selvsagt ikke at spionasje er en bagatell. Heller ikke betyr det at Overvåkingstjenesten bør glemme de gamle østarkivene. Men samtidig er det fascinerende å registrere at den kalde krigens uhygge, systemfrykt og politisk-moralske koder er totalt fraværende i denne ukas spionjakt. Det er ikke bare århundret som er nytt, det er hele vårt geopolitiske miljø. Den aktuelle spionjakten har på et litt underlig vis minnet oss om dette.
  • Det mytiske og fryktede spøkelset som sovjetimperiets mektige spionorganisasjoner representerte, eksisterer ikke lenger. Ikke fordi spionasje er gått av moten, men det ideologiske imperativet er borte, avgått ved døden sammen med den kalde krigens kamp mellom to konkurrerende samfunnssystemer. Derfor er samfunnstemperaturen så lav selv når vi aner at vi står overfor avsløring av en spion eller to.
  • Denne konstateringen representerer ingen politisk naivitet eller overbærenhet med et landssvik. Det er heller ingen særnorsk tenkemåte som her reflekteres. Snarere tvert om: Det virker nesten som om den politisk-moralske forargelsen over de forræderiske utslagene av den kalde krigens spionkrig er gått av moten.
  • Med dette som tankeballast har det vært spennende å følge reaksjonene fjorårets spionavsløringer i Storbritannia avfødte. Under hele den kalde krigen var landet et av de mest lukkede i vest når det gjaldt etterretningsvirksomhet, selv om Kim Philby og masseutvisninger av sovjetiske diplomater er stikkord som får etterretningskrigen til å passere revy. I fjor høst fikk britene en slags reprise da den gamle KGB-arkivaren Vasilij Mitrokhin sviktet sin gamle arbeidsplass og avslørte fem gamle spioner. Robin Pearson, John Symonds og Melita Norwood samt to som fortsatt er anonyme. Pearson spionerte til fordel for DDR, de andre var i sovjetisk tjeneste. Mest kjent er den 87-årige oldemoren Melita Norwood, som gjennom førti år skal ha røpet britiske atomhemmeligheter, og som karakteriseres som KGBs viktigste kvinnelige spion.
  • «Jeg angrer ikke det jeg gjorde. Det var riktig å gjøre det på den tida,» var 87-åringens reaksjon etter avsløringen. Og hva ble så det tradisjonelt så sikkerhetsfikserte britiske establishments reaksjon? Jo, henleggelse av både Melita Norwoods og de fire andres saker. Riktignok måtte innenriksminister Jack Straw finne seg i at konservative politikere pliktskyldigst karakteriserte ham som «spionenes julenisse», men etter noen dager var saken død og begravd som diskusjonstema. Den politisk-moralske indignasjonen fantes ikke lenger.
  • I motsetning til britene vet ikke vi hvilke nordmenn som spionerte til fordel for DDR, eller hvilken skade de kan ha gjort. Da er det selvsagt for tidlig å vite hvilke konsekvenser en avsløring må få. Likevel er det ikke bortkastet å reflektere over hvordan vi som samfunn skal reagere på spionsakene fra en verden som ikke lenger eksisterer. Spørsmålet blir ikke mindre aktuelt når vi nå aner at enkelte har behov for å gjøre en Stasi-avsløring til en omkamp om Furre-saken. Det formidles signaler fra mer eller mindre anonyme kilder som forsøker å tegne et bilde av at det er Lund-kommisjonens arbeid og politikernes reaksjoner som har hindret tidligere avsløringer av farlig spionasje.
  • Bildet er grunnfalskt, men alltid lettselgelig i en tid der politikerforakten hos mange bare skjules av et tynt ferniss av demokratiske floskler. Ingen bør bli forundret over om en mulig avsløring av en DDR-spion blir brukt og misbrukt i det aldri helt avsluttede oppgjøret om det hemmelige Norge.