- Spion i Jaglands mannskap

Dobbeltagenten Svein-Erik Lamark hevder i sin nye bok «Kodenavn Havmåke» som kommer ut i morgen, at han «oppdaget en spion» blant de politiske medarbeiderne i Jaglands nyutnevnte regjering. Det var Lamarks rekrutteringsoffiser «Charlie» som skulle ha avslørt dette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 25. oktober 1996 går regjeringen Brundtland av og Jagland overtar. Lamark skriver i boka om hvordan han i et agentmøte den 7. november oppdager det han mener er en mulig spion. Dobbeltagent Svein-Erik Lamarks rekrutteringsoffiser og gode venn, kalt Charlie, møter Lamark på en restaurant. Ifølge Lamark drikker begge mennene øl, Charlie drikker mye øl. Han spør om Lamark vet hvem som blir utnevnt til «politiske medarbeidere» i departementene. Det vet Lamark tilfeldigvis; navnene blir offentliggjort i statsråd dagen etter og han serverer samtlige navn for sin russiske kontakt. Ved ett av navnene skvetter Charlie til og ber Lamark gjenta det.
Lamark skriver at Charlie jubler og sier at det er en person KGB kjenner godt fra før og som de kan samarbeide med. Deretter forsvinner den russiske spionen. Lamark lurer på om Charlie har forsøkt å lokke ham ut i en felle, for å se om Lamark står i forbindelse med Politiets overvåkingstjeneste (POT). Men Lamark tror på Charlie, nettopp fordi begeistringen virket så ekte. Han skriver i boka at han tror Charlie ufrivillig har avslørt en spion i den politiske ledelsen for et av departementene. Lamark ringer sin POT-kontakt - «Odd» - som lover å undersøke saken nærmere.

Spennende nytt

Fire dager seinere kommer «Odd» til Lamarks kontor. Han har spennende nytt: I sitt arkiv har han funnet opplysninger som viser at KGB har et godt tak på den personen som Charlie jublet slik over. Og POT har ikke blitt spurt til råds før utnevnelsene fant sted, ifølge Lamark. Dette skjer samtidig som Berge Furre-saken for alvor begynner å rulle. Lamark spør da «Odd», ifølge boka:

- Kan dere gjøre noe med dette?

- Egentlig ikke, svarer «Odd». Vi rapporterer det inn til ministeren, så lar vi det være med det.

Han framholder at saken er for vanskelig politisk akkurat nå, og at de har nok problemer som det er.

- Og hvis det er en felle, så passer det godt at vi ikke gjør noe, men jeg tror du har rett, sier Lamarks kontaktperson i POT. For øvrig en kontaktperson Lamark kaller Norges beste politimann.
Lamark kommer ikke tilbake til denne saken seinere i boka. Men han går langt i sin kritikk mot norske politikeres omgang med KGB-folk. Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg er blant dem som nevnes i den sammenheng i Lamarks bok.

Spionreir

Lamark mener at den omgangen norske politikere førte med KGB-offiserer gjorde Norge til et spesielt attraktivt sted for spioner. Fordi KGB-offiserer kunne dokumentere omgang med norske topp-politikere, gjorde de store karrierer etter sine Oslo-opphold. Lamark skriver at i andre land ville det bli sett på nærmest som landssvik. Han sier at KGB-folk fikk viktige opplysninger av troskyldige og naive nordmenn. Dette diskuterer Lamark med sin POT-kontakt som forteller at norske politikere nektet å fortelle POT hva de hadde snakket med russerne om. «Odd» skulle da ha sagt til Lamark at hvis det hadde vært snakk om vanlige borgere, ville de risikert tiltale og dom.

Men det var ikke før Lamark fikk kontakt med «Charlie», med det egentlige navnet Igor Tchalyi, at snøballen begynte å rulle.
Lamark skriver at han dukker opp på Lamarks kontor i januar 1994. Charlie kommer igjen kort tid etter og de to tar seg noen pils på Lamarks kontor. Dette blir starten på det Lamark beskriver som et nært vennskap. De møtes igjen, til det Lamark regner som siste møte. Lamark skriver at hvis han er en ordentlig diplomat ser han ham neppe igjen. «Er han spion, så er det en farlig sak, og ringe ham på kontoret kan jeg ikke, for telefonen er sikkert avlyttet av POT. Sannsynligvis burde jeg ha kontaktet POT tidligere, men slik saken har utviklet seg, lar jeg det være.»

Whisky

POT kommer imidlertid Lamark i forkjøpet. Overvåkingstjenesten har observert de to sammen etter en seiltur Lamark inviterte til. 20. juni ringer «Odd» i POT. Lamark sier seg villig til å være dobbeltagent og rapportere til POT. Han får også beskjed om å beholde pengene han får. Når han går ut fra Odds kontor «flirer jeg så folk ser på meg når jeg tenker på utsiktene til å tjene sorte penger med justisministerens godkjennelse,» skriver han.

Det går klart fram at POT ønsker å rekruttere Charlie over til norsk side. Dette synes Lamark er flott, i og med at han liker Charlie så godt og gjerne vil fortsette vennskapet. Den jula har Lamark to flasker whisky å servere i familieselskapene: Den ene fra den russiske ambassadøren, den andre fra sjefen for den norske kontraspionasjen. På dette tidspunktet er Lamarks overordnete informert. Men kommunalminister Gunnar Berge vil ikke vite hvem dobbeltspionen i hans rekker er.

Tilbys 700 000

Den 28. november treffer Lamark Charlie igjen. Charlie går nå rett på sak og spør nå om Lamark vil arbeide for hans land. Han tilbyr en årslønn på 100 000 US Dollars (700 000 norske kroner). Lamark har i mellomtida opprettet kontakt med VGs politiske redaktør, Olav Versto. Dette informerer han POT om, som bare er positive til forbindelsen. Men Lamark trenger noen godbiter å presentere for sine «nye venner». Løsningen ser han når han tilfeldigveis treffer Åge Danielsen, lederen for Danielsen-utvalget som hadde som oppgave å vurdere omorganiseringen av POT. Charlie blir mektig imponert over Lamarks forbindelser - igjen. Men nå krever Charlie at Lamark må dra til Russland for å møte hans venner der.

- Hvis Charlie kommer med en flybillett, så reiser jeg, men jeg kommer til å informere Olav for å ha sikring i VG, skriver Lamark i boka.

Legger strategien

Han reiser til Russland alene, tilsynelatende uten noen dekkhistorie fra POT. Han klekker selv ut en strategi som går ut på å opptre som en grådig bølle som vil går i russernes tjeneste for pengenes skyld. Ifølge Lamark lyktes strategien fullt ut. Han blir godtatt av kontrolloffiseren og hans overordnete i KGB og klarer også å få møtene med KGB flyttet til Oslo, hvor POT lettere kunne kontrollere dem.

Der blir hans nye kontaktperson selveste KGB-presidenten general Serebrjakov, med dekknavnet Gunnar. Etter hvert forstår Lamark hva KGB vil med ham. Ifølge Lamarks bok ville Gunnar ikke bare at han skulle svikte sitt land, men også sine venner og kolleger ved å verve dem til spionasje for KGB. Lamark selv skulle sørge for å bli ansatt i POT og etter noen år skaffe seg opphold i EU-administrasjonen for å studere systemet fra innsida og følge utvidelsen av EU østover. KGB hadde også forhåpninger om at han skulle skaffe dem innpass ved statsministerens kontor. Gunnar ønsket i tillegg at Lamark skulle sørge for tilgang til departementenes datafiler, skriver dobbeltagenten.

Egne planer

Lamark begynner å legge egne planer for å gi russerne mer agn. Han finner ut at han vil rekruttere utenlandske venner og kolleger. Slik skal han tilfredsstille KGBs utålmodighet. Han konkluderer med at en amerikansk venn som har gått inn og ut av Det hvite hus i en årrekke, må være et funn for KGB. Men POT er skeptiske og avviser forslaget. Lamark når ikke fram hos POT og han tror dobbeltspillet straks er over. Embetsverket overtaler regjeringen og statsministeren til å slå til mot de russiske diplomatene - mot Lamarks uttrykkelige ønske - og til hans store frustrasjon. Det blir også etter hvert klart at POT også ønsker offentlighet omkring denne saken nå. Vi befinner oss i begynnelsen av mars 1998 og i POT oppfatter man Lund-kommisjonens avsløringer som ødeleggende. Men de frykter Danielsen-utvalgets konklusjoner, som snart skulle foreligge, enda mer, ifølge Lamark. De trengte en spionsak som viste deres berettigelse, skriver Lamark.

Muldvarp?

Det er først etter at regjeringen, på POTs anbefaling, har vedtatt å stanse dobbeltspillet, at Lamark blir klar over sitt eget kodenavn: Havmåke.

Dette fikk han vite av sin sjef, Ulf Sand i Kommunaldepartementet. Lamark spør Sand hvor han har fått rede på dette, men får ikke svar. Dette får dobbeltagenten til å stille spørsmål om hvorvidt Norge har en «muldvarp» i hjertet av Moskva.

Torsdag 12. mars blir den russiske ambassadøren innkalt til Utenriksdepartementet og får beskjed om at fem russiske diplomater er utvist fra Norge.